Det er rart hvordan skismaer deler tida i ”før” og ”etter”. Skismaer kan komme like brått som væromslaget 3. august i år her på Østlandet. Dagen før hadde jeg vært på sykkeltur i Vestfold i tropevarme, dagen etter silte regnet ned over et kjølig Oslo. Den hete sommeren 2008 var slutt. Varmen kom ikke tilbake.

Det ser ut til at sommeren er slutt for USA også. Landet som i våre fantasier fløt av melk og honning, har avslørt sin egen armod. Melken og honningen var kjøpt på krita. Som en Bør Børson må finansnæringen gå til storebror Staten og si ”omforlatels”.

Børsons svirebrødre i Wall Street har møtt veggen, og nå får de penger av en stat som står like fast i gjeldssumpen som dem selv. Det er bare det, at stater ikke kan gå konkurs. Og at det finnes kinesere som ikke vil tape alt og derfor er villig til å ”forlænge aksæpten”.

Men USA, da, hva blir det til med det gyldne glansbildet i våre fantasier? Det som utallige Hollywoodfilmer har bygget opp om?

Jeg er selv en stor beundrer av USA. Som forskningsjournalist har jeg latt meg blende av den intellektuelle stråleglansen fra eliteuniversitetene. Som teknofreak har jeg kjøpt innovasjonen fra firmaer som Apple og Google.

Jeg har elsket amerikanernes likeframme væremåte. Den rotfestede folkeligheten klinger som en grunntone også i elitekulturer som jazz og blues. Amerikanerne ”gjør det” når vi europeere står og tripper og prater og prater og prater. Sånn så virkeligheten ut.

Inntil væromslaget kom for et par uker siden.

Det er rart med skismaer. De kommer brått. Du blir selv en del av dem, uten at det er helt bevisst.

I går kveld gikk jeg på kino og så en film fra Brasil. Jeg orker plutselig ikke flere Hollowoodfilmer som mer og mer ligner på ”rides” i fornøyelsesparker: effekter, skrik og skrål. Og det amerikanske ikonet – hamburgeren – har jeg ikke spist på månedsvis. En tynn, anemisk kjøttskive omgitt av smakløshet – hvem gidder å tygge på slikt?

Og når jeg ser en Hummer bule i gatebildet, da tenker jeg: Her kjører en dinosaur på veien mot selvutslettelsen.

Den amerikanske valgkampen har sine egne glansbilder som nå begynner å ligne mer og mer på vrengebilder. Nostalgisten MacCain, pen i tøyet men uten glimt av innsikt i øyet. Folkeforføreren Obama med de altfor store faktene og talemåtene. Og så Sarah Palin, kristenfolkets Cruella de Ville. Hvordan skal dette gå?

En artikkel i Klassekampen lørdag 4. oktober gir kanskje noe av svaret. Den amerikanske sosiologen Richard Sennett blir intervjuet av Nikolaus Piper fra Süddeutche Zeitung. (Lenke til originalen over, finner den dessverre ikke på KKs sider, men engelsk oversettelse her.) Artikkelen gløder av god journalistikk, av presise spørsmål og likeframme svar slik en amerikaner på sitt beste kan gi dem.

Omskrevet og sammenfattet mener Sennett at USA er i ferd med å bli en nasjon av burgerhuer. Apple og Google, Harvard og Stanford er som øyer av begavelse i et hav av middelmådighet.

Skolene skranter, arbeidslivet forbruker og kaster sine ansatte uten å videreutdanne dem, arbeidsløshet skjules i deltidsjobber og fengsler.

Eliteuniversitetene og innovasjonsfirmaene lever bare videre med villig og talentfull arbeidskraft fra Kina, India og andre sultne nasjoner.

Kanskje er Homer Simpson et bilde på hva den jevne amerikaner er i ferd med å bli: En trøstespisende taper med alt for mange kredittkort.

Og nå er spiskammeret tomt og kreditten brukt opp.

Hvis væromslaget virkelig har kommet, og vindene ikke lenger blåser USAs vei, hvis glansbildene skylles vekk i historiens rennestein, da kan det store skismaet komme fortere enn noen ville tro.

Det blir som når en kritisk masse forskyver seg i lasten på en skute i hardt vær, som når en bryter flipp-flopper fra lys til mørke, som når en feit burger plutselig vokser i munnen og blir en uspiselig deigklump som ingen lenger orker å svelge.

Og likevel: Hvis det er noe håp for USA, så ligger det håpet i USA selv. I amerikaneres livsmot, i den likeframme måten de kaller et krakk for et krakk og en flopp for en flopp, i evnen til å brette opp ermene og bare gjøre det som må gjøres.

Og hvis de klarer det, så håper jeg å kunne reise tilbake til et USA med mindre biler og magamål, men med større og mer ydmyk åpenhet mot resten av verden. For det er den åpenheten som har vært immigrantnasjonen USAs virkelige storhet.