I forrige måned ble TV-Norge samlet til ett digitalt rike. De to nordligste fylkene var de siste som fikk nye digitale kanaler. Neste år slukkes de siste gamle analoge senderne for alltid.

De færreste har noe forhold til hva digitalt fjernsyn innebærer, bortsett fra at det høres moderne ut. Mange har riktignok allerede i årevis fått digitalt fjernsyn over parabol. Da høres det ikke fullt så moderne ut likevel.

Det tekniske navnet er DVB, digital video broadcasting. Den spesielle varianten som kan tas imot med vanlige ”pinnsvinantenner” på taket og en ekstra boks, kalles DVB-T. T´en står for ”terrestial”, sendere på fjelltopper, ikke i satellitter som parabolene tar imot. Det kalles DVB-S.

Radioen har sin variant, kalt DAB eller Digital Audio Broadcasting. Etter hvert har en god del nordmenn fått digitale kjøkkenradioer, men bilradioer har stort sett fortsatt det gamle FM-systemet. Merkelig, for det er i bil at DAB har sitt største fortrinn med stabil mottaking i fart.

Da DAB og DVB ble lansert, var det med et håp om fornyet liv for radio og fjernsyn som massemedium. I dag har de digitale nysatsingene en usikker framtid.

Det første problemet er standardforvirringen. Norge og Sverige har forskjellige DVB-standarder, og de digital TV-mottakerne kan ikke brukes om hverandre.

Også DAB-radio utvikles i stadig nye varianter i et frenetisk forsøk på å henge med i de teknologiske svingene. I Norge er det ”ye olde” DAB som gjelder, utviklet i hovedsak seint på åttitallet og flikket på gjentatte ganger. Sverige satser derimot nytt på DAB pluss som krever nye mottakere.

Som om ikke det var nok, kan radio også sendes sammen med fjernsyn i DVB-T, DVB-S og varianten DVB-H, spesialutviklet for mobile enheter. Det finnes også flere andre digitale radiosystemer, blant dem DRM, som bedyrer at de ikke vil konkurrere med DAB.

Likevel lanserer de varianten DRM+ som i høyeste grad tar opp konkurransen rent teknisk. Den kan forresten også brukes til å sende fjernsyn istedenfor med DVB-H.

Og DAB konkurrerer med DVB-H på fjernsynsfronten ved å videreutvikle varianten DMB, Digital Multimedia Broadcasting. Forvirret, anyone?

Det andre problemet er konkurransen fra mobilt bredbånd. Her er standardforvirringen av mindre betydning, fordi en ny standard bare betyr nedlasting av ny software i mobilen, laptopen eller iPoden.

Hittil har kvaliteten på lyd og bilde over internett vært dårligere enn fra radio og fjernsyn. Men dette har nå snudd. Alle kan nå laste ned høyoppløselig video eller HDTV fra nettet. Utvalget er foreløpig beskjedent, men det blir raskt bedre.

Digitalt fjernsyn i Norge kan ikke sende HDTV. Kravet om inntjening tvinger nemlig sendeselskapet til å presse så mange kanaler som mulig inn på sendernettet. Da er det ikke plass til HDTV.

Enn så lenge holder DAB-kjøkkenradioen min stand. Jeg skrur den stort sett på hver gang jeg lager middag for å få med meg litt av Radioselskapet på NRK P2 og nyhetene.

Men hvis hele DAB-sendernettet skulle bli lagt ned, og det gamle FM-nettet også for den saks skyld, ville jeg ikke bli rådløs. Jeg kunne bare kjøpe en av de nye WiFi-radioene og henge den på den trådløse bredbåndsrouteren. Dermed ville jeg kunne velge mellom hundrevis – kanskje tusenvis – av internettstasjoner.

Den tredje og kanskje viktigste grunnen til at digitalradio og digitalfjernsyn har problemer, er mediebruken. Hvorfor sitte foran radioen og vente på favorittlåten eller favorittprogrammet, når man kan laste ned et hav av musikk eller verbale podcasts og komponere sin egen favorittkanal i iPoden?

Unge mennesker – og enkelte gråhårede som meg - sitter heller ikke passivt og tar imot fra et massemedium. De kommuniserer toveis gjennom Facebook og andre nettverksbyggende plattformer.

Akkurat som jeg gjør når jeg nå skriver denne bloggen. Og du kanskje gjør, hvis du kommenterer den.