I vår llile familie har vi det moro med internett-tester. En samling tester ligger på TV-programmet Puls. Kona mi hadde nettopp sjekket om hun var en ”blirter”, og jeg skulle gjøre det samme for å se om vi passet sammen. ”Blirting” er visst en slags evne til å være sosial.

Blirtingtesten virket ikke på min Mac. Alle spørsmålene ble kappet på midten. Frustrert over dette dro jeg videre nedover nettsida til Puls. Der fant jeg testen ”Bedre sex – finn din stilling!”

Den intelligente leser har sikkert gjettet at denne innledningen er nødvendig for å vise at jeg ikke var ute etter samleiestillinger på nettet sånn i utgangspunktet. Langt derifra. Jeg plumpet bare tilfeldigvis borti dem – som et Se og Hør på en hyttedass. Selvfølgelig gjorde jeg det.

Et nakent par viste alle stillingene – rent og pent, uten hårete detaljer. Opprømt av et glass rødvin på frikvelden fant jeg ut at mange av de stillingene jeg gjennom et langt liv har inntatt for en god sak medfører ”fare for penisskade”. På dette tidspunktet fikk laptopen min nervøst sammenbrudd. Det ble kanskje for hard kost for den.

I ettertankens morgenrødme står de for meg som litt arkaiske, disse samleiestillingene. Tankene går til gamle instruksjonsbøker for selskapsdans, med nummererte fotsåler og piler i kryss.

Jeg liker egentlig instruksjonsbøker. Brukermanualer er undervurdert. Alt for ofte ringer folk til brukerstøtte med spørsmål de selv kunne funnet svaret på ved å lese i manualen. Folkene på brukerstøtte har sin egen forkortelse som blåser ut frustrasjonen over dumme spørsmål: RTFM – Read The Fucking Manual.

Det var vel en sånn manual jeg dumpet borti på nettsidene til Puls, da. Men her blir jeg mer usikker på om jeg liker manualen. Jeg tenker ikke på et samleie som ”stillinger”. Stillinger er noe som står stille. Et samleie er det motsatte: bevegelse og pust – akkurat som dans og musikk – eller tanker?

Tankene går videre til vår vitenskapelige tradisjon. Det er noe arkaisk i lengselen etter å sette virkeligheten i system. Forskerne bygger stein på stein til en kunnskapskatedral, der teorier står i buer over forskningsformidlernes glassmalerier som evangeliserer vitenskapens glade budskap.

Avhandlinger er versene i forskningens store bibel. Og en bibel er bare ord. Idet øyeblikk en levende tanke fanges i ordets form, dør den på papiret. En bok er et tankemausoleum. Og vitenskapens katedral er levende virkelighet hogget i død stein.

Men forskere er rare byggmestre. Akkurat som små barn med duploklosser er de uten erbødighet for sitt eget byggverk. Får de en mulighet, river de gjerne vekk grunnsteinen og ser i fryd og undring hvordan tårn og spir raser om kull. Og den som rev, får stort ry, Nå kan nye og enda dristigere tankebuer reise seg fra ruinhaugen.

Og ordene får nytt liv. De danser videre over PC-skjermene, flyktigere enn noen gang. Nettet syder av tanker og meningsbrytninger. Vi kommer fra pugging av bibelvers, og går til den levende kunnskapsorganismen Wikipedia.

Materialteknologien gjør store framskritt. Grensen mellom liv og høyteknologi viskes ut. Hvor lenge er det til vi kan dyrke et hus, sette stiklinger som blir nye rom? Forskerne har kanskje for siste gang bygget sin katedral. For første gang kan kunnskap vokse som levende biomasse – en evolusjon av innsikt.

Og det kan trengs. I det minste lille og det største store ser forskerne hvordan materie oppstår og går til grunne i eksistensens randsoner. De ser også hvordan vår innsikt sier like mye om øynene som ser.

Ser vi vitenskapens slutt – ”The End of Science”? Kanskje ikke slik begrepet var ment – at vi har forstått alt, at kunnskapens bibel er ferdigskrevet og katedralen har funnet sin evige form.

Vitenskapens slutt kan heller bety at vi innser at vi aldri får full innsikt. At vi ikke kan dissekere det livet vi skal leve.

Vitenskapens slutt kan bli begynnelsen på noe nytt. I overført mening kan den bety at vi slutter å praktisere samleiestillinger og begynner å elske.

Det er en selvoppgivelse i dette. Det handler om å finne seg selv ved å tape seg selv. I sitt brev til Filipperne sier Paulus det samme med ord fra et annet begrepsunivers: ”For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus”.

Men selvfølgelig vil vi ikke oppgi oss selv. Selvfølgelig vil vi ikke slutte å forske. Selvfølgelig vil vi ikke slutte å hogge stein til katedraler og bygge for evigheten, selv om vi vet at evigheten lager stein til støv.

Det er i spenningsfeltet mellom orden og kaos, tone og støy, kontroll og overgivelse, tolkning og opplevelse at mennesket slår gnister. Det er der vi skal være, mellom stillstand og bevegelse. Det er vår velsignelse og forbannelse.

Og The Fucking Manual – den vil jeg fortsatt lese. For veien til frihet går også gjennom disiplin. Bak en stor jazzimprovisasjon ligger år med skalaøvinger. Bak florlette formuleringer ligger tungt tankeslit. Bak det ene, elegante penselstrøket ligger krøllete, tårevåte ark og brukne fargestifter.

Og bak den store orgasmen ligger kanskje en samleiestilling langt der bak?