I 1974 var jeg en av mange som hadde funnet veien til Nadderudhallen i Oslo. Der hadde Fremtiden i våre hender stiftelsesmøte. Jeg husker ennå den intense, høytidelige stemningen i den store gymsalen. Det var en følelse av at dette var helt nye tanker som stod vinkelrett ut fra vanlige politiske akser og motsetninger.

”Vi trenger ikke først og fremst flere ting, men mer tid og mer mening i livet”, var budskapet til Erik Dammann. Jeg elsket dette budskapet. Det talte rett til hjertet mitt.

Budskapet til Dammann var ikke påbud om streng askese. Det viste veien til større livsglede. Jeg har sett Dammanns budskap bekreftet gjennom hele livet.

I luksushotellene finner du de sure kundene som klager på servicen. I turisthyttene på fjell og i skog finner du de åpne blikkene og de røde kinnene som stråler ut glede som kommer innenfra, fra egen innsats.

I gourmetrestauranter sender fete herrer ut steken fordi den er for tørr. På fjelltoppen rives matpapiret av grovbrødet med brunost.

Jeg husker tidlig også at Dammann og hans disipler ble møtt med hån. Mange venstreradikale mente at han var en typisk vestkantromantiker uten kontakt med arbeiderklassen.

De hadde sikkert på en måte rett. Det fantes – og finnes sikkert fortsatt – folk som har for lite selv i Norge. For dem kan Dammanns budskap misforstås som drømmerier fra rikmannshimmelen.

Men de er og var et ganske lite mindretall. Og selv blant dem kunne det være noe å lære av Dammann.

Når jeg sier at jeg i perioder av ungdommen levde av å være avisbud og stort sett spiste havregrøt og melk, dukker jeg meg fortsatt i refleks for en hånlatter, en anklage om at jeg prøver å framstå som prektig.

Men saken er at jeg hadde det godt med avisbudjobben. Jeg trengte en tenkepause mellom vanskelige avsnitt i livet mitt, og følte det befriende å trekke i joggedrakt. Hver morgen løp jeg opp og ned like mange trapper som de nå ødelagte Twin Towers med Arbeiderbladet, Morgenbladet, Nationen og Vårt Land.

Og jeg var glad i havregryn og melk. Det var ikke noe offer å gå forbi kjøttdisken. Når jeg ser litt puslete folk som fyller handlevognene og magene med sukker og fett og tror de har fått velstand, da tenker jeg at venstresida har forrådt sine egne.

Jeg mener faktisk at ”østkantfolk” ville ha godt av litt vestkantromantikk. Ikke fordi de skulle lures til å avstå fra noe godt, men fordi de skulle unne seg selv det beste, slik folk på vestkanten også gjør.

For det ”østkantfolk” burde misunne noen ”vestkantfolk”, er ikke de fine bilene og klærne. Det er evnen til å ta kontroll over egne liv, frigi energien i seg selv og legge år til sin levealder og alen til sin trivsel.

Dammanns budskap var et budskap om grensesprengende frihet, om overdådig nytelse. For du må slite for nytelsen. Du kan ikke nyte den svalende vinden i nedoverbakken før du har svettet deg oppoverbakken. Og det er oppoverbakken som gir den flotteste utsikten.

Så hvorfor har aldri Fremtiden i våre hender blitt noen folkebevegelse? Kanskje er det urettferdig mot dem, men for meg som nå bare tilfeldig ser dem uttale seg i Dagsrevyen, framstår de oftest som fordømmende. Det kan virke som om askesen skygger for budskapet til livsnyteren Dammann.

Men jeg tror det er en dypere grunn til at Fremtiden i våre hender fortsatt er et lite sidespor på den politiske skinnegangen.

Venstrepolitikere framstiller ofte økonomisk vekst som en slags kreftsvulst på samfunnsøkonomien. I deres øyne er kapitalismen en slags sykdom vi alle lider under og som samfunnsøkonomien må kureres fra.

På en måte har de rett. Mange mennesker lider under kapitalismen. Men jeg tror ikke kapitalismen er noen sykdom. Den er snarere det som skjer når vi ikke prøver å styre bevisst mot noe annet. Kapitalisme og ubegrenset vekst er økonomiens grunntilstand.

Hvorfor tror jeg det? Jeg skjeler til den biologiske evolusjonen. Her er ubegrenset vekst selve grunnregelen. Enhver art prøver å formere seg så mye som mulig. Og for å klare det, prøver den å ta for seg av matfatet så godt som mulig.

Det er ikke slik fordi artene er egoistiske på andre arters bekostning. Genene har formet dem slik. Hvorfor det? Fordi de genene som sprer seg selv best, er de genene som har overlevd. Det er slik gener virker.

Ubegrenset vekst er altså ikke noe unaturlig. Økosystemer er tusener av større og mindre arter som alle forsøker å vokse maksimalt. Balansen oppstår ved at artene hindres i ubegrenset vekst av hverandre og av karrige levekår.

Også den levende naturen har sine kriser. Populasjoner vokser ut over sitt eget livsgrunnlag, og går til grunne når livskårene endrer seg. Økologiske balanser kan plutselig tippe over til nye likevekter, med massedød for noen arter.

Når vi mennesker stapper i oss enda en hamburger fra utsiktspunktet i sofaen mot flatskjermen, når vi ikke lenger synes en bil er nok men må ha to, når vi trenger en ny mobil etter tre måneder fordi den gamle har blitt kjedelig, når vi drømmer om den store lottogevinsten, da følger vi egentlig bare våre urdrifter.

Det er ikke noe galt i urdriftene og i urtilstanden kapitalisme. Men menneskene har også en lengsel i seg etter å ta kontroll over seg selv og kontroll over omgivelsene.

Vi har utviklet verktøy og teknologi for den fysiske verden. Der har vi for lengst erstattet naturtilstand med menneskeskapte omgivelser og kontroll.

Det neste trinnet må bli å ta kontroll også over samfunnet, å lage verktøy for å bygge samfunn. De mest ambisiøse forsøk på dette har hittil vært mislykkede, og ført til enda mer lidelse enn den var ment å avhjelpe. Stalin-Sovjet og Mao-Kina havarerte som to eksperimentelle samfunnsmaskiner.

Men de første dampmaskinene var heller ingen suksess. Modige ingeniører satte livet til når dampkjeler eksploderte før de første lokomotivene dro den industrielle revolusjon i gang for alvor.

Også samfunnsbyggingen vil gjøre framskritt. Dette er en lang historie om mennesket fra ureflektert naturtilstand som spiser av kunnskapens tre, blir reflektert og ser seg selv, ser egne evner og skaper sin egen virkelighet.

Men det som skiller samfunnsingeniøren fra maskiningeniøren, er at han ikke bygger med tannhjul, men med mennesker. Og mennesker lar seg ikke bruke som tannhjul. Byggmaterialet må selv være det som bygger, nedenfra og opp, som i nanoteknologien.

Menneskesamfunn må bygges med en ”teknologi” som vi ennå ikke behersker. Men vi lærer. Historien om menneskene som tar kontroll over den døde natur, over egne liv og over egne samfunn vil gå videre.

Og ett av de mange små skrittene på den veien tror jeg ble tatt med det møtet i Nadderudhallen i Bærum i 1974. Der talte en mann som ville at vi skulle ta kontroll over livene våre fordi det gav oss frihet og glede.