Det har skjedd noe med meg i vinter. Jeg har lært meg å bli glad i mørketida.

Jeg gikk mye på ski. Varm kropp under snøtunge trær. Vintermørket er en frakk som du trekker tett rundt deg, og varmen blusser innenfra.

Det ble mange turer i tåke og stille snøvær. Men en av turene gikk i blendende fullmåneskinn.

Det var en klar og kald natt i februar. Jeg måtte holde farten for ikke å miste varmen. Halvveis skar jeg ut fra lysløypa der jeg vanligvis går, for å oppleve månelyset uforstyrret.

Jeg stoppet et minutt på en bakketopp med utsikt. Fullmånen stod høyt over meg. Åser bak åser lå badet i de trolske strålene. Langt nedenfor, på flata mellom Ullevålseter og Kobberhaugene, flakket en hodelykt mellom trestammene. Et menneske til, alene med skogen og månelyset.

Jeg er en naturromantiker, og en naturvitenskapsromantiker. Jeg opplever det vakre i å forstå hvordan himmellegemene beveger seg, tegner buer i rommet som skaper årstidene. Det er stort å tenke på at fullmånen står høyt om vinteren fordi den er på samme sted i dyrekretsen som sola om et halvt år, når trærne er tunge av løv i blå netter.

Jeg følte meg plutselig fattig og forkommen. Det var en stor opplevelse, og jeg hadde ingen måte å uttrykke den på. Klarte ikke å gjenskape den, gjøre den helt til min.

Jeg husker en jordgamme for noen år siden. På den tida arbeidet jeg halv tid i radioens populærvitenskapelige program Verdt å vite og halv tid i livssynsprogrammet Verdibørsen. En merkelig kombinasjon, men perfekt for meg.

Redaksjonssjef Jan Erlend Leine og jeg hadde tatt turen opp til en New Age-festival ved Tisleia. Vi ble først møtt med stor skepsis. To urbane mediefolk som skulle lage halloi med frustrerte fruer i lilla sjal? Vi slet virkelig. Men sakte fikk vi tillit, og opptak på lydbåndene våre som fortalte om store opplevelser.

Besøket ble avsluttet i en jordgamme ved en elv. Te ble budt rundt, og en av kvinnene slo på en sjamantromme. At vi fikk være med inn der, var den aller største tillitserklæringen for meg.

Den bløte trommingen og krydret te var et annet språk, et annet uttrykk. Jeg savnet det der oppe på haugen i fullmånelyset over Kobberhaugene.

Et par kom nedover bakkene fra Frognerseteren, og stanset ved siden av meg. – Det er vakkert, sa de. – Ja, vi må ta det inn nå som vi kan oppleve det, svarte jeg. – Det blir kanskje bare denne ene gangen i vinter.

Det ble bare den ene gangen. Måneden etter stod fullmånen lavere i dyrekretsen, gustengul bak skyslør. Grantrærne var mørke. De hadde kastet de hvite kappene etter et mildvær. Det var ikke det samme. Våren nærmet seg.

Nå kommer lyset, og for første gang er jeg ikke bare begeistret. Sola jager vekk ettertanker og nattero, et flomlys i livets razzia der alle som ikke forplanter seg, straffes med utryddelse.

Jeg unner alle solslikkere den gode smaken av sommer, og jeg skal nok åpne meg for varmen og lyset. Men allerede nå begynner jeg å glede meg til det første snøfallet, til å kunne trekke kappen av mørke omkring meg og kjenne livsflammen blusse innenfra, til å se stjernehimmelen åpne mot ti tusen fjerne soler over sovende åser.