Her ligger guttebutikken
hurra, guttebutikken
ja, se midt i trafikken
ligger guttebutikken

De selger hammer og spett,
og skruer, bor og parkett …

Jeg sikter selvfølgelig til den store byggevarebutikken ved Alnabru i Oslo der jeg har latt lommeboka blø for et vakrere hjem de siste ukene.

Vi møtes der, gutter i alle aldre og av begge kjønn. Og det er ikke bare plikten som driver oss dit.

Det er noe forlokkende over nytt, glinsende verktøy. En drill, en sirkelsag, en elektrisk skrutrekker, de er som potensforsterkere, forlengelser av ånden og hånden som gir oss superkrefter i kampen mot hovedfienden: det materielle forfallet, smuldrende murpuss, morkent treverk, flassende tapet.

Jeg har aldri helt innrømmet min egen forkjærlighet for håndverk, for jeg er en halvstudert røver, en klossmajor, en fotsoldat i kampen for et vakrere hjem.

Andre og boldere riddere går i striden med blankere verktøy, større krefter og mer kløkt enn meg.

Akkurat nå skal jeg til å snekre et skap. Jeg kaller det amatørskapet. Min egen lille baby i treverk, skapt i kjærlighet som alle andre babyer.

Og likevel – jeg er glad i verktøy. Jobben min i forskning.no lar meg bruke en helt annen type verktøy enn de jeg får i byggevarebutikken. Amatørskapet er like stort, men snekkeriene mine har likevel sin bruksverdi, for jeg har en velutviklet fantasi og vet hva jeg vil lage: Jeg er dataprogrammerer.

Når jeg lager multimediaproduksjoner, bruker jeg et programmeringsspråk. Programmeringsspråket er som en stor verktøykasse, og verktøyene er strengt formaliserte kommandoer. Jeg er som en general foran en armé av fantasiløse, men blindt lojale og lynraske soldater.

Når du skal bygge et hus, kan du gjøre det som en profesjonell håndverker og bruke profesjonelt spesialverktøy. Men det går også an å bygge et hus med hammer, sag og spiker. Huset blir ikke så elegant, men likefullt et hjem der du kan leve i mange år og samle minner om varme kvelder med gode venner.

Sånn er det også med programmering. Jeg behersker ikke de mer avanserte finessene i programmeringsspråket, men du kan bygge opp nesten hva som helst også med enkle grunnelementer.

Og brukeren ser ikke forskjell. Det som først og fremst betyr noe for brukeren, er hvordan multimediaproduksjonen fungerer. En litt primitiv og klossete kode fører kanskje til at animasjonene går marginalt mer rykkete, men det blir som på en biltur: Det er viktigst å komme dit du skal.

Jeg er først og fremst historieforteller, dernest programmerer. Jeg har møtt andre og mye mer kjente folk enn meg som har det likedan. En av dem var datalegenden Alan Kay, mannen bak programmeringsspråkene Smalltalk, Squeak og Open Croquet.

I am not a programmer, but I love to program, sa han til meg og mikrofonen på et hotellrom i Palo Alto i California, høsten 2002.

Det er mange av oss, kjente og mindre kjente, som både elsker å bore drillen inn i ferskt treverk og se hjemmet ta form omkring oss i all sin personlige ufullkommenhet, eller som elsker å se digitale historier og våre egne virtuelle verdener vokse ut av hjemmelaget programmeringskode.

Men noen ganger ville vi gjort klokt i å følge Kristen Nygaards eksempel da han lente seg på den dype innsikten til sin kompanjong Ole-Johan Dahl for å utvikle verdens første objekt-orienterte programmeringsspråk, Simula. Det er ikke flaut å be om hjelp når vi slår spikeren skeivt inn eller datamasknen går i vranglås.

Noen ganger opplever nemlig en grånende multimediajournalist med nymåne at det er en minimal, ikke engang hårfin forskjell mellom åndsverk og hodepine.

Hvis jeg bare ikke hadde vært så fordømt sta …