Det er ikke det at jeg tror jeg er synsk. Det er bare det at jeg syns det er gøy å leke at jeg er det.

Jeg liker å spå trender, særlig teknologiske. Noen ganger bommer jeg, men andre ganger treffer jeg ganske midt i blinken.

Den første bloggen jeg skrev her på forskning.no-sidene het “Hva har Steve Jobs oppe i ermet?” Den er omtrent to år gammel, og jeg skriver om en “Tablet-Mac”. Nå snakker “alle” om iPad.

Jeg var ikke alene om å spå iPad, men likevel: Nå kommer min neste Mac-spådom.

Det neste store fra Mac blir ikke en datamaskin, heller ikke en datamaskin-lignende mobil enhet. Det blir Apples første sprang ut videre ut av den rene dataverdenen, og kanskje inn i samarbeid med andre typer teknologifabrikanter.

Gjennomsyrer alt

For datateknologi er som surdeigen: Den er i ferd med å gjennomsyre alt og heve hele sammfunnet opp på et nytt nivå. Om vi liker dette nivået av intens kommunikasjon, et nivå der hele samfunnet mer og mer ligner på en stor hjerne og vi enkeltstakkarer mer og mer får rollen som nevroner, det er noe annet. Men det kommer, det kommer. Og Apple hiver seg på i forkant.

Blant annet fordi de må. De ser at storkonkurrenten Google og mange andre småfirmaer i dataunderskogen er i ferd med å gjøre de samme sprangene. Datateknologi har for lengst sluttet å være ren datateknologi. Datateknologi vever samfunnsnettverk, som igjen vil gi nye politiske muligheter. Det nye samfunn er den nye, utvidede software.

Men sånne spådommer har alltid noe panegyrisk, overdrevet entusiastisk over seg. Det er nok av grånende huer der ute som får drevl i munnvikene og vrengte auger når de laller om megabyte i går og terabyte i morgen. Hva med noe mer konkret?

Motor i hvert hjul

Jeg spår iCar. Kanskje ikke neste år, kanskje ikke i 2012 heller, men så kommer den. Apple går i kompaniskap med en designbevisst bilfabrikant (Peugeot? Ny kinesisk produsent?) og lager en elbil som er mer enn en bil. (Se forøvrig artikkel om interessant studie fra BI om produsenter som prøver seg på nye produktområder!)

Hva kunne Apple tilføre en bil? Først i tankene springer helhetsdesignet, betjening, brukervennlighet. Bil er i ferd med å bli uttrykk for livsstil, like mye som transportmiddel.

Mye av brukergrensesnittet i en tradisjonell bil er arvet fra bilens ungdom og kravene bensinmotoren stilte. Med elbiler kan mye mer av betjeningen automatiseres og forenkles.

Selv om det er et stykke fram, vil den ultimate løsningen for elbiler være en motor i hvert hjul. Da kan mange spennende fordeler oppnås. Hjulene vil bli uavhengige av drivakslinger og annen overføring av motorkraft, og vil få direktedrift, med de fordelene det gir av redusert energitap.

Direktedrift vil også gjøre det mulig å hengsle hjulene mye friere. I prinsippet kan de da roteres uavhengig av hverandre. Å svinge en slik bil vil bli en nytelse, når hvert hjul dreier akkurat passe for kurven. Og hva med å lukeparkere inn sidelengs med tverrstilte hjul?

Uavhengig direktedrift på alle fire hjul vil også gi mulighet for avansert antispinnkontroll. Alt dette peker mot et robust operativsystem som virker i alle situasjoner.

Andre lokale Mac-anrikede systemer vil selvfølgelig være underholdnings- og informasjonssystemet. Sjåføren vil få vite akkurat det han trenger å vite om bilens tilstand og de lokale forholdene: temperatur, luftfuktighet, nedbør. Passasjerene vil kunne velge underholdning via nett eller sine lokale kilder som minnepinner over skjerm og hotetelefon eller et godt høyttaleranlegg.

Trafikkstyring

Men framtidas iCar vil først virkelig skinne når den kan kobles opp mot nettverk som understøtter trafikkavviklingen. Flere slike systemer har vært foreslått og utprøvet og så langt forkastet, blant annet i California. Problemet har vært standardisering.

Men standardisering blir mindre og mindre viktig. Tenk på en moderne mobiltelefon: Den kobler seg opp til de nettverkene den finner: WiFi, GSM, GPRS eller 3G, 3G turbo eller hva det nå heter. Og på Internett hersker det rene anarki hvis vi beveger oss over de grunnleggende dataprotokollene og oppover i systemhierarkiet.

Et trafikksystem kan i framtida egentlig bare være en utvidelse av internett. Mer og mer datakraft og evne til tilpasning og befrielse fra standardiseringskravene kan legges til informasjonssystemet i den enkelte bil.

Lignende tanker ligger bak neste generasjon trafikkstyring i lufta, passende kalt NextGen i USA. Bort med sentralstyring av trafikken fra store konrollsentraler med flygerledere, inn med desentralisert, distribuert informasjon og delegert beslutningsmyndighet til den enkelte trafikkflyger. I bunnen ligger satellitt-posisjonering og store samordnende datasentraler som skreddersyr informasjon til den enkelte trafikant mellom skyene.

Det som må implementeres veilangs, må gjøres så enkelt som mulig, slik ip-protokollen er enkel under alle de rike internettapplikasjonene. Små transpondere a la køfribrikkene i veiskuldrene med jevne mellomrom kan definere et romlig rammeverk, sammen med GPS. Autopilotbilen kan dermed være en reell mulighet.

Bil for buss for bane

Det kan også trafikkstyring som reduserer køene kraftig. Køer oppstår fordi bilene må holde en viss avstand. Med bilene tett i tett i 100 kilometer i timen, styrt som sammenhengende tog av et elektronisk samvirke mellom trafikksentral og delvis autonome lokale informasjonssystemer i hver bil som sikkerhet og backup, vil mange flere biler kunne passere trafikkflaskehalsene i rushtida, og grensene mellom privatbilisme og kollektivtrafikk oppheves.

For hva er egentlig forskjellen på en buss og tjue software-sammenhektede elbiler, rent miljømessig? Som en rapport fra Vestlandsforskning viste rett før ferien, er elbilen faktisk det aller mest miljøvennlige alternativet, i hvert fall i det hydroelektriske kraftparadiset Norge.

Slike muligheter bærer egentlig kimen i seg til en symbiose av tog og bil. Bilene hekter seg sammen til automatstyrte tog på de store ferdselsårene, og frikobler seg de siste kilometrene for manuell kjøring langs småveiene fram til målet.

Skinnevei

Hva betyr dette for utbygging av tog og vei i Norge? Ennå er togbilen bare en fjern men lovende mulighet. Vi må bygge både veier og jernbanetraseer. Men kanskje kan vi såvidt begynne å utrede muligheter for å videreutvikle de nye togtraseene til framtidas skinneveier for iCar og andre togbiler?

En slik skinnevei kan ha enkle transponderbrikker og en viktig detalj til: strømskinne. For hva er elbilens største begrensning? Batteriene. Der Moores lov gir eksponensiell økning av datakraft, er økningen i batterikapasitet lineær og mye langsommere.

Og dessuten: Hvor mange ampéretimer har vi lyst til å ha liggende under rompa? Bensintanker kan eksplodere, men batterier kan kortslutte. Og det kan også bli litt av et fyrverkeri.

Opplading underveis

Her entrer strømskinnen elegant framtidas skinnevei. Elbilene senker en ladesko nedpå, og får dermed både en mekanisk sikkerhetsmekanisme mot utforkjøring og strømtilførsel for framdrift, samtidig som batteriene lades opp. Når togbilen kobler seg fra og svinger inn på sideveiene, tar batteriet over, friskt og fulladet.

Trengs tog mer hvis en slik teknologi blir virkelighet? Jeg tror ikke det. Tog er tungvint, lite fleksibelt, krever masse spesialtilpasset infrastruktur og går lett i stå.

Hvis Bergensbanen sporer av, så proppes hele togtraseen igjen for all annen trafikk. Hvis en togbil havarerer, svinger den bare ut på veiskulderen. Komposittmaterialer og en mye mindre elmotor vil trolig gjøre framtidas togbiler lettere enn dagens biler, så i nødsfall kan eieren ha et tauestag liggende og dra det ut med håndkraft, slik jeg som småflyger gjør med min aluminiums-Cessna.

Røffere, rausere

Mens vi skriver om materialer: iCar kan også gjøres røffere og mindre sårbar for småskrammer. Dagens lakkglinsende statussymboler er idioti på fire hjul. Får du en liten bulk, må bilen til oppretting og lakkering, som er både miljøskadelig og kostbart.

Smarte materialer gjenfinner formen etter små bulker, og hvis bulkene blir større, så klipser du av en skjerm og smetter på en ny, slik du idag kan gjøre med mobildeksler. Den gamle skjermen gjenvinnes. Framtidas togbil blir en bruksgjenstand, ikke en pynte- og statusgjenstand.

Ja, ka dokk trur? Er jeg på jordet eller på sporet? Jeg skal i alle fall ikke love, som Erik Solheim i sin tid gjorde, å spise hatten min hvis jeg tar feil. Jeg har nemlig aldri hatt noen.