Har mennesket fri vilje, eller er vi avanserte automater, formet av evolusjonen? Dette er grovrisset av en diskusjon som har gått i Klassekampen etter en artikkel av forskningsjournalist Bjørn Vassnes.

Svaret mitt på spørsmålet er ja.

Som udogmatisk kristen skjønner jeg godt at folk protesterer mot å bli betraktet som biologiske roboter, programmert av livskampen gjennom millioner av år.

På den andre siden skjønner jeg godt biologer som protesterer når åndsforkjemperne prøver å skille hue fra kroppen.

Selv syns jeg den biologiske roboten og den frie ånd er bare ett eksempel på at virkeligheten ser forskjellig ut ettersom du skifter synsvinkel.

Ett eksempel er lyd, toner. En enstrøken A er 440 svingninger i sekundet, 440 trykkbølger som slår mot trommehinnen hvert sekund.

Vi kan bruke mikrofon og oscilloskop og se disse trykkbølgene på en skjerm. Men hvis vi bruker ørene, hører vi ikke adskilte bølger. Vi opplever en sammenhengende tone. med en helt bestemt tonehøyde.

http://www.youtube.com/watch?v­HOHSr1YMlNQ

Bare ved å variere hvor ofte trykkbølgene kommer, kan vi endre tonehøyden, lage melodier som blir musikk, som griper oss, som får tårene fram og store tanker og drømmer til å stige mot himmelen.

http://www.youtube.com/watch?v­nSqMx3CtOV8

Hva er riktig, bildet på oscilloskopet eller musikkopplevelsen? Begge deler. Det er ikke noen motsetning, bare en endring av perspektiv.

Hovedforskjellen på de to perspektivene er: Utafor og innenfra. Oscilloskopet med bølgeformene er lyden sett utenfra. Musikken er lyden opplevd innenfra. Begge perspektiver er nødvendige, riktige og viktige.

Ser du verden utenfra, slik som den betraktende forskeren, da blir mennesket en biologisk robot. Og jeg mener ikke noe nedsettende med det. Robotene kommer trolig til å utvikle seg i voldsomt tempo de neste årtiene, og kanskje bli mer subtile i tankeevne og kontakt med virkeligheten enn sine skapere, oss mennesker.

http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/7248875.stm

Mennesket er teknologi. Vidunderlig teknologi, teknologi som vi bare så vidt har begynt å forstå, men likevel teknologi. Og samtidig er vi noe mer. Og det kan vi bare oppleve innenfra.

Informasjonsteori forteller oss at når et system øker i kompleksitet, kommer vi til en grense der systemet får en ny kvalitet.

http://en.wikipedia.org/wiki/Complex_system

Men denne kvaliteten kan vi ikke observere ved å myse nærsynt mot detaljene i de enkelte delene av systemet. De blir bare synlige for oss hvis vi trer tilbake og ser helheten.

Eller rettere sagt: Opplever helheten. Og opplevelsen må være innenfra.

Sett utenfra kan jeg betrakte meg selv som en biologisk automat laget av atomer, molekyler, proteiner, celler. Sett innenfra er jeg et menneske som leter etter mening, og finner den i møtet med min egen frie vilje og et mysterium som jeg og mange andre mennesker har valgt å kalle Gud.

For noen måneder siden var jeg på en stor forskerkongress i Boston. En av mange paneldebatter jeg ikke rakk å skrive artikkel om, handlet om møtet mellom forskere og tilhengere av teorien om intelligent design, slike som insisterer på at det må være en skaper, en mening bak utviklingen av livet på jorden.

Den mest interessante deltakeren i paneldebatten ville ikke ha konfrontasjon. Han var biolog, men mente at intelligent design-tilhengerne måtte møtes i språket. Han mente at intelligent design-tilhengerne og biologene beskrev den samme virkeligheten, men med forskjellige begreper, forskjellig språk.

Forskjellige synsvinkler? Innenfra og utafor?

Biologen tok til orde for at forskernes utaforspråk måtte oversettes til kreasjonistenes innenfraspråk, fra betraktende, beskrivende språk til opplevelsesspråk. I det språket gav evolusjonen en mening.

http://news.brown.edu/pressreleases/2008/02/aaasmiller

Hvis du er steinhard i din fornektelse av innaforperspektivet, en fundamentalistisk forkjemper for det rene, ubesudlede, beskrivende forskerperspektivet, da står du i fare for å ødelegge sivilisasjonen.

I det perspektivet er å drepe eller voldta bare en omstrukturering av svake karbonbindinger. I det perspektivet er den frie viljen en illusjon, Gud er en illusjon, mening er en illusjon, ord, fantomer.

Hva slags samfunn kan vi lage hvis vi skal basere det på en slik grenseløs kynisme?

Men den største vold gjør kynikeren mot seg selv. Og heldigvis er det få eller ingen som klarer å gjennomføre utaforperspektivet i praksis.

Få vil stå ved bredden av livets osean og dyppe stortåa, , når de kan kaste seg uti og legge på svøm – gispe etter mening, overgitt til understrømmer av forelskelse, dans, drømmer, musikk – Gud?

Og likevel aldri gå under, men ha hodet over vannet og land i sikte. For fullt menneske er du først hvis du klarer å være tvisynt, het og overgiven men samtidig kjølig kritisk.

Innenfra og utafor.