Det er noe rystende brutalt over et jagerfly. Det hender fra tid til annen at ett av dem tar av fra Kjeller, min kjære småflyplass.

Jorda skjelver og haleflammen står som et lyssverd når det bevingede prosjektilet borer nesa opp i himmelrommet. Sekunder seinere er jagerflyet en liten svart prikk over Nordmarka.

I min barndoms evige sommerdager ved tjern og fjord ble bølgeskvulp og måkeskrik av og til spjæret av jetbrøl. Det var skremmende og spennende på en gang, i den rekkefølgen.

Skremmende, fordi det kom så brått og ut av ingenting. Spennende et øyeblikk seinere, fordi det var teknologi fra guttebladene. Og piloten var guttenes helt. Han var en av oss.

Men jagerfly er ikke alltid ”en av oss”. Ikke for alle barn i alle land.

Jonas Gahr Støre har skrevet en bok som jeg ikke har lest. I avisene står det sitert at han ber oss oppdatere våre mentale kart.

På mitt mentale kart er Støre og forsvarsminister Strøm-Erichsen, disse to dannede, elskverdige mennesker, på et annet kontinent enn jagerflyene de har det øverste operasjonelle ansvaret for.

For meg er jagerflyet ikke bare spydspissen av maskulin energi, teknologisk skaperkraft og presis ødeleggelseskraft. Det er også spydspissen av menneskets evne til å leve på adskilte mentale kontinenter.

En jagerflypilot kan stå opp om morgenen, sende barna sine på skolen, for så å bombe skolene til barna til de som hans ledere har definert som ”fiender”.

Verken Støre eller Strøm-Erichsen vil noensinne være de som trykker på utløserknappen for å slippe en bombe eller avfyre en rakett. Og ble de spurt, ville de sikkert forsikre om at ingen norske jagerfly vil sikte mot sivile, verken barn eller voksne.

Men det er her det mentale kartet blir uklart. For jagerflyet opererer ikke i et tomrom. Jagerflyet er en del av en større militær strategi. Og moderne kriger gir størst tap og lidelser for sivilbefolkningen.

Har de dannede, elskverdige menneskene Støre eller Strøm-Erichsen stått ved en flystripe og kjent jorda riste når et jagerfly spjærer himmelen? Sikkert. Har de et øyeblikk grøsset innvendig og tenkt: Er det dette vi vil? Kanskje.

Men så har lukene i de mentale skottene slått igjen. Dette er ikke ildstorm, ruin, død. Dette er ”operasjoner”, ”konfliktløsing”,”tryggingstiltak”. Det kan til og med være ”fredsbevarende styrke”.

Mahatma Gandhi sa: Det er ingen vei til fred. Fred er veien. Kanskje kan veien til fred også tegnes i kondensstriper over himmelen. Men den ender aldri i ild og død fra et jagerfly. Aldri.