Kjeller

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Vaskekjeller, potetkjeller, kokskjeller, kjellerbod. En gang for mange år siden hadde kjellere en funksjon.

I kjelleren var det kjølig og mørkt. Før kjøleskapenes tid var kjelleren et sted å sette mat. Jeg husker hyller med syltetøyglass og melkeflasker i pene rader på blomstrete rosa vokspapir i kjelleren hos min kjære tante Aslaug.

Jeg husker også den skitne koksboden i kjelleren i bygården der jeg tråkket mine første trappetrinn. Og når vi gikk ut i rå vinterkvelder, hang lukten av brent kull tungt i tåken .

Da jeg besøkte Kina for få år siden, rev den samme kullosen i nesen meg tilbake til min barndoms Oslo. Et fattigere, frodigere Oslo.

Da jeg ble litt større, flyttet jeg på landet. Der hadde huset kjellerlem, og nedenfor den korte trappa lå potetbingen med bleke groer i skjæret fra lommelykta.

Nå, mange år seinere, har jeg flyttet igjen, til en gammel bygård. Vi har fortsatt kjellerbod. Den er rå og kald, med fuktgjennomslag på veggene. Setter du bøker i hyllene, smuldrer de opp. Henger du klær i klesskapet der nede, mugner de.

Kjellerboden er nødvendig oppbevaringsplass, men plasseringen under jorden har mistet sin funksjon. Vi trenger ikke lenger det rå mørket. Det har blitt en plage.

Men fortsatt bygger folk kjellere i nye hus. Hvorfor? Det er jo å be om trøbbel! Du kan drenere og tette med membraner, men regn og grunnvann siver før eller siden inn.

Fukten får fliser til å løsne, murpuss til å flasse og blir til minus i takstmannens regnestykker når huset skal selges.

Det finnes ikke noe mer konservativt og – bokstavelig talt – forstokket enn byggeskikk. Vi har det tjueførste århundres materialteknologi, men fortsatt insisterer folk på å bygge og flytte inn i ”koshlie” trehus med kjellere.

Tre, et såkalt ”levende” materiale som sprekker opp og inviterer stokkmaur, råte og sopp til festmåltid.

Og kjellere! Hva får folk til å sprenge og grave store høl i bakken og med stort strev skaffe seg framtidige fuktskader?

Det eneste fornuftige er å avskaffe kjelleren en gang for alle. Den er en anakronisme. Hvorfor bygge kjeller, når du heller kan bygge en ekstra etasje i høyden?

Moderne hus burde bygges på stolper. Det er det eneste fornuftige. Hver gang jeg ser hjerteskjærende reportasjer fra vårflommen med oversvømte kjellere, tenker jeg: Dette kan ikke fortsette. Og hvor ”koshli” er det når leirras lager pinneved av trehus?

Meteorologene varsler mer ekstremvær. Framtidas hus må bygges for å være trygge i ras og flom. Et hus med avrundet skallform vil la flomvanne skylle forbi under seg uten å ta skade.

Og hvis skredet kommer og stolpene svikter, er det store sjanser for at det skallformede huset kan skli på skredet og beskytte beboerne istedet for å ta livet av dem.

Framtidas hus vil bestå av prefabrikerte rom i isolerende, lette og sterke materialer. Trenger du et ekstra soverom, er det bare å bestille og koble til. Rør og kabling vil være standardisert.

Når barna flytter hjemmefra, kan du selge barneværelset. Nyinnredning vil være et spørsmål om å snappe på plass nye deksler i andre farger. Framtidas hus vil bli som dagens mobiltelefoner. Like lette å gi et nytt design med et nytt ”skall”.

Kvaliteten vil være sikret med industristandarder høyt hevet over slurvet fra upålitelige håndverkere.

Futuro, modulhus designet på 60-tallet av finnen Matti Suuronen (Foto: Wikimedia commons)

Drømmen om ”boblehuset” på stylter er ikke ny, og ikke min egen. Den finske arkitekten Matti Suuronen designet huset Futuro på 60-tallet. Det ble til og med satt i serieproduksjon, og fortsatt finnes flere slike ”flygende tallerkenhus” rundt om i verden.

”Futuro” struttet av sekstitallets framtidsoptimisme. I boka si ”Turen med Charley” forteller John Steinbeck om en reise han gjorde i husbilen Rosinante tvers over USA på samme tid.

Han møtte folk som bodde i mobile hjem av fri vilje, ikke av nød. De så det mobile hjemmet som framtidas boform. De flyttet dit arbeidet og utfordringene var, og levde futuristisk og optimistisk.

Rocinante, John Steinbecks bobil som han brukte på turen over det amerikanske kontinent på begynnelsen av 60-tallet og som er skildret i hans siste bok "Turen med Charley". (Foto: Wikimedia commons, ukjent opphav)

Jeg håper at en ny bølge av futurisme og optimisme skal skylle vekk den stillestående, ”koshlie” lunkenheten som får nostalgiens sødme til å stinke råttent.

Og jeg håper en ny bølge av flom og ekstremvær skal få folk til å slutte med å grave seg ned i kjellere. Lufta er fri for alle. Og det er plass til en etasje til. Minst.

Powered by Labrador CMS