Kvadrofoni

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Tenk deg at mennesker plutselig hadde blitt dumpet i kambrium. Jorda var øde og tom, som Det gamle testamentet så treffende formulerer det. I havet skvalpet alger, bløtdyr og svamper rundt på måfå.

Ville det primitive, maskinløse mennesket klart seg i denne tidsalderen? Neppe. Etter få år ville Homo Sapiens bare vært knokler i støvet.

På samme måte kan tenknologiske livsformer som oppstår for tidlig, gå til grunne. En slik livsform var kvadrofonien.

Den oppstod på midten av syttitallet, levde kort og hektisk noen få år og døde så ut. De eneste restene man nå kan finne av den, er en og annen firekanals analog båndspiller som har overlevd som kultfenomen i private lydstudioer.

Hva er så kvadrofoni? Det er lyd over fire høyttalere, en slags ur-surround, eller analog hjemmekino uten bilde, om du vil. Dette var flere år før Cden, så lydkilden var spesielle LP-plater og lydbånd med fire lydkanaler og fire høyttalere, en i hvert hjørne av rommet.

Ung og fremadstormende som jeg var, omfavnet jeg kvadrofonien med all min teknoromantiske lidenskap. Her var lyd som omsluttet deg helt. Du fløt på et hav av lyd!

Jeg hadde et anlegg som taklet de forskjellige systemene. Ja, for produsentene hadde ikke klart å bli enige. De to hovedprinsippene var såkalt matrise-kvadrofoni og pilottone-kvadrofoni.

Det siste hadde intet med musikalske flygere å gjøre. Pilottonen var en slags høy pipetone over det hørbare område som inneholdt en del av lydbildet. Du måtte ha spesielle pickuper for å fange opp disse overtonene fra CD-4 LP-platene. Og du måtte ha en demodulator for å rekonstruere de fire lydkanalene. Dette systemet gav fire helt adskilte lydkanaler, i alle fall i teorien. Derfor var CD-4 fra japanske JVC det eneste ekte kvadrofonisystemet. Det spesielle med CD-4-platene var at de hadde en helt egen regnbueglans. Det var den jevne, høyfrekvente pilottonen i grammofonrillen som virket som en gitterspektrograf. Det samme fenomenet kan du se i en CD-plate, selv om gitteret her er mye mindre.

Jeg var ikke den eneste som var fascinert av kvadrofoni. Frank Zappa eksperimenterte mye med det i studio, og jeg hadde hans After Nite Sensations i ekte CD-4 kvadrofoniutgave. Også den japanske synthkunstneren Tomita laget et merkverdig og minneverdig CD-4-album der han gjenskapte flere av Debussys pianostykker i elektronisk versjon. Med den analoge båndsløyfe-”sampleren” Mellotron og annen steinalder-synth-teknologi laget han hypnotiserende lydlandskap som omsluttet deg.

”Juksemakeren” blant systemene var matrise-kvadrofonien. En slik LP-plate var egentlig ikke noe annet enn en vanlig stereo-plate med to lydkanaler der produsenten hadde utnyttet faseforholdene mellom de to kanalene. Svingte venstre og høyre kanal i takt, så ble lyden sendt til de to forreste høyttalerne. Svingte de to stereokanalene i mottakt, så ble lyden sendt til de to bakerste høyttalerne.

Med dette systemet ble det alltid lekkasje av lyd mellom to nabohøyttalere. De forskjellige matrisesystemene fordelte denne lekkasjen ulikt. Noen systemer hadde innebygget ”logikk”, som forsøkte å redusere lekkasjen ved lynraskt å dempe lyden i kanalen med lavest lyd kontinuerlig. Denne ”logikken” var for øvrig bestefaren til dagen Dolby Pro Logic.

CBS hadde sitt SQ-system, som var det mest utbredte. En stor utgivelse her var Walter Carlos´Switched On Bach, med Bach-komposisjoner gjenskapt på Moog Synthesizer, en teknologisk og kunstnerisk bragd. Bachs tonearkitektur egnet seg perfekt for synthesizerens glassklare overtoner, og cadenzen som Carlos spilte på en av komposisjonene ”tok helt av”, en virtuos lek med synthesizerens ubegrensede muligheter til å vrenge ut lyden.

Også andre konkurrerende matrise-systemer fantes, blant dem Sansuis QS, Electrovoice EV-4 med høyttalerne plassert midt på langveggene istedenfor i hjørnene, og noen andre. Det fantes også kvadrofoni på 8-spors cartridgespillere og spolebånd. For å spille av spolebåndene måtte man ha båndspillere med 4 kanaler. Disse ble også brukt i de første hjemmestudioene. Blant annet laget gruppa Fra Lippo Lippi sin første LP på en slik 4-spors båndspiller, så vidt jeg vet.

Uansett, noen få år seinere var alle de konkurrerende systemene døde. Kvadrofonien forsvant like fort ut av butikkhyllene som den kom. Hvorfor? Delvis var det nok ”Homo Sapiens i Kambrium”-effekten. Teknologien var for primitiv og folk for lite forberedt til å ville investere i to ekstra høyttalere, ny forsterker med fire kanaler, ny platespillerpickup og demodulator. Datidens analoge teknologi var ikke god nok heller. CD-4-platene hadde mer rillestøy enn vanlige CD-plater, og de avanserte pickupene klarte ikke å følge ultralyden til pilottonen. Det ble skurring og overhøring mellom høyttalerne.

Men kvadrofonien varslet noe som skulle komme mange år seinere. I dag er hjemmekino blitt billig allemannseie. Koblingen av flerkanals lyd til video var en viktig strategi for å overleve i teknologiens evolusjon. Takket være digitale lyd- og bildeformater har ”kvadrofonien” blitt 5-kanals lyd, med en ekstra senterkanal under TVen.

Den nest siste delen av mitt gamle kvadrofonianlegg ”døde” for noen år siden, da min nest yngste sønn Per var russ. De trengte forsterkere til russebilen, og han fikk den gamle kvadrofoniforsterkeren fra Sony. Flere høyttalere ble koblet i parallell på utgangen, og de ungde troskyldige skjønte ikke hvorfor forsterkeren ble så varm og deretter tok kvelden.

Men den aller siste delen av kvadrofonianlegget har jeg fortsatt: CD-4 demodulatorene. Sist jeg flyttet, vurderte jeg å kaste den, men hadde ikke hjerte til det. Så hvis noen har lyst til å kjøpe et pent brukt teknologisk drivgods fra den store kvadrofonibølgen som skyllet over landet på midten av syttitallet, er det bare å melde sin interesse. Men den må få en pen plass på hylla.

Lenke

Nettsted om kvadrofoni

 

Powered by Labrador CMS