Seint på kveld, og vinden har løyet på Oscarsborg. Jeg valser overveldet nedover gangveiene mot rommet mitt etter en middag i offisersmessa på det gamle forsvarsanlegget i den trangeste delen av Oslofjorden.

Offisersmessa! Og jeg som aldri nådde lengre enn til å bli visekorporal i det militære, og nå er pasifist!

Jeg skal ikke påstå at jeg er helt klar i toppen. På den andre siden – det er ikke bare vinen som gjør meg susete. Det er møtet med så mange forskningsformidlere på forskning.no sitt årlige høstseminar.

Det er en overveldende opplevelse for oss i sentralredaksjonen å treffe alle disse frodige, flotte menneskene som bidrar med stoff til nettsidene våre.

Til daglig dukker de bare opp som nye artikler på dataskjermene. I kveld har jeg fått vite litt mer om noen av menneskene bak artiklene – og livene og drømmene deres.

Ofte føler jeg at det er så lite av folks frodighet som kommer til uttrykk i jobbene de gjør.

Hvorfor må jeg dele en god vin og et godt måltid med disse menneskene for å få oppleve et glimt av det som brenner inne i dem? Hvorfor skinner ikke dette klarere i ordene de sender oss?

Ikke fordi de mangler talent, men fordi arbeidshverdagen tvinger dem inn i strenge rammer. Det er kaldt her i nord, og vi gjør som vi tror det blir forventet av oss.

Så er spørsmålet: Kan alle disse forskningsformidlerne - og jeg med dem – formidle forskning på en annen måte? Mindre flinkt, og mer saftig, glødende, fresende, grublende?

På kort tid har forskning.no-bloggen blitt den nest mest leste delen av nettsidene våre, etter helsestoffet.

Denne bloggen, som var ment som en sikkerhetsventil, en sidevogn på informasjonsmotorveien, en forskning.no light med lavere presisjonsnivå og løsere snipp, har blitt en av hovedkanalene våre!

Hva sier dette om bidragsyterne – og leserne?

Nå er løsningen neppe å gjøre bloggen til vår hovedkanal, slik jeg har foreslått for spøk for redaktøren vår, Nina.

Men vi må lære av bloggens popularitet. Hvorfor er den populær? Hva sier den om forskere og forskning?

Kanskje er noe av hemmeligheten bak bloggen at den viser menneskene bak ordene.

Og uten disse menneskene og deres ofte barnlige drømmer å identifisere seg med blir all den nitidige, målrettede, pinlig nøyktige, streng formalistiske prosessen som kalles forskning bare en ørken av flinkisme.

På pulten min på forskning.no ligger en bunke med gamle nummer av Gateavisa fra syttitallet. Jeg fikk dem av tidligere fagredaktør Erik Tunstad, som ryddet pulten og begynte i ny jobb.

Hvorfor gir fortsatt Gateavisa så gode minner? Jo, fordi jeg kunne kjøpe den, bla opp og vantro, frydefullt spørre: Det går da ikke an å skrive sånn? Jo, det går!

Bør forskning.no bli enda litt mer Gateavisa? Litt mindre flinke, litt mer rampete og eksperimenterende både i form og innhold?

Den grunnleggende drivkraften i all forskning er en kompromissløs nysgjerrighet, en vilje til å rive slørene av den jomfruelige Sannheten.

Denne nysgjerrigheten og viljen til å eksperimentere, i ordets mest ytterliggående og respektløse forstand, bør være vårt mål som forskningsformidlere også.

Vi må begynne å forske på ordene. Og oss selv.