Jeg synes det er skrekkblandet frydefullt å se på liv som avansert teknologi.

Livet har sin evolusjon, og teknologien har sin. Akkurat som paleontologer graver fram forsteinet forhistorisk livsteknologi fra steinlagene, så synes jeg det er spennende å se utdødd teknologi på tekniske museer.

Jeg har levd såpass lenge at jeg har fått oppleve å ha slik teknologi mellom hendene før den døde ut. I flere år var jeg lydtekniker og lot hendene gli over store spoler med magnetbånd som lagret lyd. Jeg klippet i lyden, dro hark og kremt ned i bøtta, limte sammen velformulerte fraser, fikk et fysisk forhold til ord og lyd.

Nå har analoge lydbåndopptakere blitt kult-teknologi for studiofreaker. Men det finnes langt mer underlige og utdødde skapninger i den teknologiske evolusjonens freakshow enn båndspillere.

Som mediemann er jeg spesielt fascinert av lyd- og bildeteknologi. Hvor mange husker dobbel super 8, Single-8 eller 9,5 millimeter smalfilm? 16 rpm eller CD-4 surround-LP-plater? Vistavision videoskiver? Elcaset og DCC lydkassetter?

Som den teknoromantiker jeg er, har jeg lyst til å dvele i sødmefylt vemod ved de gyldne minnene om gårsdagens teknologier. Denne gange vil jeg minnes smalfilmformatet Single-8.

Filminteresserte vet at det gjennom tida har vært mange formater både på kino og i smalfilmkameraene. De aller fleste husker Super-8 kassetten i smalfilmkameraet. Den hadde sin storhetstid fra midten av 1960-tallet til slutten av 1980-tallet.

Men det fantes andre og mindre kjente smalfilmformater. Selv hadde jeg som tenåring et såkalt Single-8-kamera.

Neida, det er ikke snakk om et pornofilmformat tilpasset gruppesex i swingers-miljøer. Single-8-film og kameraer ble laget av firmaet Fuji.

Single-8-formatet var Super-8 overlegent på flere måter. Hvorfor skulle ellers en teknoromantisk tenåring som meg kjøpe det?

For det første var kassetten laget slik at den kunne spoles tilbake. Dermed fikk den fingernemme smalfilmentusiast nye muligheter. Ta opp, blend ned, spol tilbake en avmålt lengde med sveiv, start og blend opp og du hadde en overtoning. Du kunne også spole langt tilbake, og lage hele scener som var dobbelteksponert. Jeg husker en agitatorisk film mot USAs krigføring i Vietnam som noen opprørske ungdommer i den ellers borgerlige og sedate Oslo Kamera Klubb laget der ei jente danset til en rockmelodi om Vietnam mens senterfeltet var fylt av krigsbilder. Bilde i bilde, på analogt vis med tilbakespoling og Single-8.

Single-8-kassetten var også mer avansert, med en avgiverspole og en oppsamlerspole under hverandre og plass til filmport av stål i kamera. Dermed kunne kassetten tåle dobbel hastighet – slowmotionopptak. Super 8-kassetten var primitiv i sammenligning, med innebygget filmport av plast som holdt filmen mindre presist foran filmporten, og to spoler på samme spindel.

Single-8-filmen var også laget på en tynnere og sterkere plast. Den lot seg derfor lettere skjøte uten at skjøtene laget problemer i framviseren.

Hvorfor hadde da så få Single-8, og så mange Super-8? Av samme grunn som Windows er vanligere en Mac, og VHS-videokassetten vant over det teknologisk overlegne Betamax-formatet: Teknologispredning.

Super-8-film og kameraer ble laget av mange produsenter. Fuji var eneleverandør av Single-8. Bare Apple lager Mac-maskiner, og Sony insisterte på å produsere Betamax-utstyr selv.

Her kommer evolusjonen inn. For å vinne i evolusjonen, må du være dyktig til å reprodusere deg selv. Genene må spres. Det var det Bill Gates forstod da han lisensierte MS-DOS til PC-produsentene istendenfor å insistere på å lage MS-DOS-Pcene selv. MS-DOS, og seinere Windows, er på sett og vis det mest evolusjonært vellykkede datavirus som noensinne er laget. Nei, jeg er ikke ute etter å sverte Microsoft. Virus er nemlig ikke noe entydig ondt. Både virus og bakterier er livsviktige for økosystemene på jorda.

En annen evolusjonær lekse vi kan lære av både Single-8, Mac og Betamax-kassetten er at evolusjonen også har sine nisjer for de artene som ikke vinner fram i bredden.

Dinosaurene døde ikke ut. De ble til fugler. Betamax-kassetten døde ikke ut. Den ble transformert til det profesjonelle Digibeta-formatet, som vel ennå er i bruk, selv om harddisk- og minnekort nå overtar også i proffkameraer. Og Single-8 lever fortsatt – tro det eller ei! Du kan fortsatt få kjøpt filmkassetter, og kameraer går for høye priser på bruktbørsen. Fujifilm tar fortsatt imot film til fremkalling. Single-8 har blitt et kultfenomen – en nisjeteknologi i det medieteknologiske økosystemet.

For siste nytt om Single-8, se dette nettstedet!

Neste gang: Om kvadrofonien.