Jula, midtvintersblotet, vintersolvervet er rett bak oss. Sola har snudd. Det blir lysere. Dagslyset klatrer oppover en stadig brattere bakke mot stadig lysere dager. Som en stigende bølge.

En sinusbølge.

Jeg husker hvordan jeg strevde med å gripe og begripe sinusfunksjonen da jeg gikk på gymnaset.Og endelig -  hvor vakkert og kroppslig jeg opplevde å duve i takt med den enkle bølgeformen, pendelbevegelsen, kraft som møter motkraft tilbake til kraft, innpust og utpust, Shiva og Vishnu.

Som lyset ut av mørketida.

Lys er elektromagnetiske sinusbølger. Hva betyr det? Et magnetisk felt dannes i tomrommet. Det står nakent et øyeblikk. Har ikke noe å støtte seg på. Bryter sammen.

Men når det elektriske feltet bryter sammen, lager det et magnetisk felt. Feltet står et øyeblikk nakent i tomrommet. Har ikke noe å støtte seg på. Bryter sammen.

Når det magnetiske feltet bryter sammen, lager det igjen et elektrisk felt. Og slik veksler magnetisme mot “elektrisme”. Ikke så vitenskapelig forklart, kanskje, men vakkert er det. Og lys blir det.

Men sinusfunksjonen pendler ikke bare mellom magnetisme og “elektrisme” i lysbølgene. Den pendler også mellom sommer og vinter. Den beskriver kurven for hvor mye sol vi får, her oppe mot nord hvor årstidene stiger i lys og synker i mørke.

Nå er vi ved bølgedalen. Vintersolverv, den mørkeste tida på året. I bølgedalen er det nesten flatt. Som en dalbunn. Dagene er like korte, endrer seg lite fra dag til dag. Men så – utover i januar og februar, skjer det noe.

Vi stiger oppover bølgeflanken, klatrer ut av dalbunnen. Det blir brattere og brattere. Ved vårjevndøgn er det brattest. Endringen fra dag til dag er størst.

En poet ville kanskje si at lyset eksploderer rundt oss. En matematiker ville kanskje si at den deriverte av sinusfunksjonen har et maksimalpunkt. Begge formuleringer er like vakre, på hver sin måte. Den ene gir sanselig nytelse. Den andre gir intellektuell nytelse. De kompletterer hverandre.

Så flater sinsubølgen ut mot topp-punktet. Ved sommersolverv er dagene omtrent like lange. Blå, nordiske netter. Barndommens evige sommerdager.

Matematikerens maksimalpunkt på sinuskurven. Før vi sakte, men sikkert rutsjer utfor igjen til farten er størst og bakken brattest ved høstjevndøgn.

Sinusfunskjonen kalles også for en sirkelfunksjon. Ser du en båt som duver på dønningene, er det lettere å forstå hvorfor.

For hva er bølger? De ser ut som en bevegelse bortover havet. I virkeligheten beveger ikke vannet seg bortover med bølgene. Vannet går i en roterende sirkelbevegelse. Bare impulsen forplanter seg og blir til et bølgetog av dønninger som vandrer fra synsrand til synsrand.

På samme måte defineres sinusfunksjonen av en roterende linje, hypotenusen i en rettvinklet trekant der de andre vinklene snurrer rundt alle fire kvadranter.

Jeg er kanskje noe så snodig som en matte-romantiker. En som andektig går gjennom Universets store museumshaller og ser de store kurvene stige i bueganger opp mot tankespirene vi ennå ikke har sett himmelen over.

Og snart blir dagene lysere. Litt mer for hver dag. Og enda mer. Som en eksplosjon av lys. Som den stigende flanken av en sinuskurve.