Jeg var vel tre-fire år da jeg første gang fikk høre ordet og smake på det. Lot det rulle over tunga. Tårne i fantasien.

Skyskraper.

Hus som er så høye at de når helt opp til skyene, forklarte far min.

Fantasibildet er der ennå: Et himmeltårn som spjærer skylaget, kjølvann av klar blå himmel, solspeil av glass og aluminium.

Hus kan fly!

Skyskrapere fantes ikke i nabolaget av slitne bygårder der jeg vokste opp. De var eventyr fra den store verden.

Men skyskrapere hadde heiser. Og heiser fantes.

Heiser hadde knapper. På femtitallet var det underskudd på knapper. Langt færre knapper enn en teknisk interessert gutt skulle ønske seg.

Desto mer andakt når gitteret bak heisedøra skranglet i lås, og fingeren kunne dvele over den loddrette knapperaden. Et lite trykk, og hele det voldsomme maskineriet av tannhjul og oljeglinsende wire satte seg i bevegelse på min kommando.

- Hvorhen, Sir? spurte knappene høflig. Takk, øverste etasje, svarte jeg med fingeren! Så høyt opp som det går! Hvilket i praksis stort sett ville si femte etasje.

Først da jeg mange år seinere stod måpende på Manhattan, fikk jeg oppleve de virkelige skyskraperne.

Kunstige fjell. Jotnenes hjem. Like overveldende som da jeg første gang gikk opp sammen med mor og far til den lille nuten Sjåheim over Dagali og fikk se Hallingskarvet skyte rygg over blådisen.

Fra tid til annen diskuteres høyhusbebyggelse i Oslo. Ikke skyskrapere. Det er et alt for poetisk ord, fri og bevare oss. Høyhusbebyggelse. Noen få vil ha dem, de fleste ikke.

Småhusbevegelsen står sterkt her til lands. Den gjør felles sak med den øvrige smålighet. Idealet er pietetsfullt oppgraderte versjoner av den norske Rødmalte Stuen ved Veien.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skallet hodet når jeg dukker nakken for å gå over dørstokken og inn i den norske Småstuen.
Småstuen er bygget for små mennesker. De sitter bak vindusglasset, omgitt av nostalgi og smakløs luksus og stirrer mistenksomt ut mot verden med giftig blikk. Fanget i sin armod og sin rikdom.

Småhusmennesket vil helst at også byene skal bygges av småstuer. Med høye tomtepriser kan bare de rikeste av småhusmenneskene få viljen sin. I nabolaget der jeg nå bor på Oslo vest, ligger ennå villaer i kvelende idyll med hager bak gittergjerder. Småhus for de rike. Høyhus for de fattige.

Det fikk jeg også erfare, da jeg på tidlig sekstitall flyttet inn i åttende etasje i et høyhus i det nyetablerte drabantbyhelvetet på Bøler i Oslo. Det tok ikke lang tid fra jeg syntes det var stas til jeg forstod at det var farlig å være alene utendørs.

Men høyhus kan også bli skyskrapere. Og skyskrapere kan bli poesi, slik som Gordon Jenkins nyskapende LP-plate fra 1940-tallet med lyd- og musikkmaleriet Manhattan Tower.

Den forteller historien om en ung mann som kommer til New York for å arbeide, og hvordan livet med venner folder seg ut i en leilighet i en av Manhattans skinnende, elegante skyskrapere.

Mot slutten av syngespillet tar han tårevått farvel med sitt kjære tårn på Manhattan, og ser det svinne under horisonten fra togvinduet på vei videre vestover i mulighetenes land.

Vil jeg ha en skyskraper i Oslo? You bet! Jeg vil ha verdens høyeste tårn, et himmelsprang av glass og stål som er Peer Gynt verdig.

Og himmelspranget stanser ikke der. Når nye og sterkere nanomaterialer blir praktiske som byggematerialer, vil vi se byggverk som erter tyngdekraften og svinger seg opp til hittil uoppnåelige høyder.

Kanskje til og med – som den nylig avdøde science fiction-forfatteren Arthur Clarke skildret i en av sine siste bøker - et tårn som vil rage opp over lufthavet, helt ut dit hvor stjernene skinner midt på dagen og horisonten er krum.

Den dagen heisen i himmeltårnet er klar til avgang, skulle jeg gjerne fortsatt hatt nok kraft i fingertuppen til å trykke på knappen. Til øverste etasje.