Jeg har en vond klump i halsen og føler meg ganske subprime.

Høstens bakterieflora har kommet, og holder fest på slimhinnene i halsen. Men mine tapre hvitegardister, mordercellene og B-lymfocyttene, gjør hva de kan for å ødelegge partyet.

Det går hett for seg nedi der, det kan jeg kjenne. Jeg er en mikrobiologisk slagmark. Og da blir jeg litt satt ut.

Litt subprime.

Jeg vil så gjerne være flink. Få til alt på halve tiden, kjipp kjapp og det var det, værsgo neste. Men noen ganger går det ikke helt ålreit.

Jobben min i forskning.no er å lage multimedie-produksjoner. Jeg har strevd med seks slike jobber i snart ett år nå. Sist høst lovet jeg oppdragsgiverne så optimistisk at alt skulle være ferdig om noen uker. De venter ennå.

Kanskje er subprime-krisen i amerikansk økonomi bare et eksempel på noe allmennt menneskelig: En naiv optimisme.

Dette klarer du! Se, her har du pengene, nøkkelen står i døra, bare flytt inn og føl deg som hjemme!

Og så ble det subprime.

Jeg liker å lese reklamebrosjyrer. De er evig optimistiske. Ingen triste tanker, ingen høstlige halsbetennelser, ingen misligholdte lån og utkastelser får snike seg inn i den fargerike, glansede virkeligheten.

Men reklamen har en bakside. For de som skal levere varene, er ikke glansede og fargerike. De er vanlige hverdagsmennesker med vond klump i halsen.

Subprime, akkurat som meg.

Og likevel blir mange indignert når virkeligheten ikke alltid kan leve opp til reklamen. Polstret opp av forbrukerinspektører og garantiordninger krever de sin rett til det perfekte produkt.

Hva venter vi oss egentlig, vi som kommer litt seint på jobb med rødkantede øyne og må gå tidlig fordi halsen er hoven og hodet er tomt for i dag?

Jeg leste en gang en bok om livet i det gamle Øst-Tyskland. Forfatteren beskrev en stilltiende avtale mellom folk: Når du kommer i verktøybutikken min, finner du deg i å vente i ti minutter mens jeg er ute og tar meg en røyk. Men til gjengjeld må jeg finne meg i å sitte vel og lenge på kneipa di før ølglasset kommer på bordet.

I det glansede, fargerike Vesten er mange tvunget til å bli vandrende brosjyrer for seg selv. Men i sitt stille sinn vet de at de ikke kan leve opp til reklamen.

På CNN så jeg milliardæren og kjendisspekulanten George Soros bli intervjuet om finanskrisen.

Han foreslo blant annet at bankene ikke burde drive sine subprime låntakere fra gård og grunn. I steden burde de hjelpe låntagerne til å få nye kontrakter som var til å overleve med, og så ta det resterende tapet med hjelp fra myndighetenes redningspakker.

Med andre ord: Senke lista. Akseptere subprime.

Nå som økonomiske brottsjøer slår mot grunnfjellet her hjemme, samler vi oss der det er tørt og varmt og trygt: Rundt den store, staute, norske sosialdemokratiske staten.

Den lille redningsflåten til fru Jensen virker plutselig Siv-spinkel som en Heyerdahl-farkost , og det blir ikke lenger så fristende å gi seg markeds-eventyret i vold og ta det første Fremskritt ut på gyngende børsbølger.

Da heller en solid samfunnskontrakt der du er trygg selv om halsen skulle verke og kreftene svikte.

Et litt mer subprime samfunn?

Og hvem vet? Er det kanskje nettopp når vi får lov til å være litt subprime, at vi glimter til og overrasker både oss selv og andre?