Da jeg var gutt, hadde jeg en spesialutgave av tegneserieheftet ”Illustrerte klassikere” som het ”Universets hemmeligheter”.

Det fortalte meg vitenskapshistorien med raske, fantasieggende streker.

Jeg har dette bladet ennå. Når jeg stikker nesa inn mellom sidene, kan jeg lukte tilbake til fortida, til det gulgrove papiret - sånt papir som på engelsk kalles “pulp”, og som har gitt navn til en hel science-fiction-sjanger av pocketlitteratur om dristige romkadetter i kamp med grønne, slimete monstre på fremmede kloder.

“Pulpen” har blitt smuldrete og sprø – akkurat som noen av de eldste ideene om universets tilblivelse som presenteres på de første sidene.

Hele idéen bak bladet var at verden går framover – mot stadig større forståelse, mot stadig bedre verktøy som vi kan forme vår egen tilværelse med. Denne samme framtidsoptimismen preget en bokserie som jeg også slukte med guttens glupske appetitt for det store, sterke og blanke: Teknikkens triumf.

Her leste jeg om turbiner som temmet kreftene i vannfallet, om jetmotorer som fikk store, tunge metallmaskiner til å stige mot himmelen som kvikksølv, om dristige ingeniører som temmet kreftene i atomets kjerne.

Takket være teknikken vil vi dra oss ut av fortidens mørke myr av sult, krig og overtro, og klatre mot kunnskapens lysende tinder.

Donald Fagen har skildret stemningen av gutteaktig optimisme i sin sang om det internasjonale geofysiske året 1958 – IGY:

Get your ticket to that wheel in space
While there’s time
….
Here at home we’ll play in the city
Powered by the sun
Perfect weather for a streamlined world
There’ll be Spandex jackets one for everyone

On that train all graphite and glitter
Undersea by rail
Ninety minutes from New York to Paris
…
A just machine to make big decisions
Programmed by fellows with compassion and vision
We’ll be clean when their work is done
We’ll be eternally free yes and eternally young

What a beautiful world this’ll be
What a glorious time to be free

http://www.stlyrics.com/songs/d/donaldfagen18793/igy512966.html

Denne barnlige framtidsromantikeren har overlevd i meg den dag i dag. Det er derfor jeg fortsatt arbeider i forskning.no. Jeg føler at teknologi er menneskets legemliggjorte skaperkraft, og at forskningen gir oss ideene som lar oss skape. Fra dypet av min sjel er jeg framtidsoptimist.

Jeg elsker fly, romskip, enskinnebaner, skyskrapere av glass og stål, nye elektroniske maskiner.

Jeg kunne godt tenke meg å bo i et boblehus av glassfiber og spise genmodifisert grønskepudding fra reagensrør, eller dyrkede kjøttfiberkaker.

Jeg tror at når folk blir fortvilet over fattigdommen i verden, så er det fordi de ser den i kontrast til våre egne liv.

For noen hundre år siden levde praktisk talt alle mennesker i enda større fattigdom enn i dagens u-land.

Det som er nytt, er at en betydelig del av jordas befolkning er løftet ut av denne semre normaltilstanden og opplever en materiell og kulturell rikdom som ikke en gang keisere, konger eller faraoer kunne drømme om. (Hva gir du for en iPod, Tut?)

Og hva er det som har skapt denne rikdommen? Det er – sagt med et marxistisk begrep – utviklingen av produktivkreftene, med andre ord teknologien.

Denne utviklingen er i liten grad styrt. Da Lycomen, Watts og gutta fyrte opp dampkjelene med fare for eksplosjon og eget liv, sa de ikke til seg selv: Hei, la oss starte den industrielle revolusjon!

De bare så at dette var nyttig og spennende og gøy, og så gjorde de det.

Er denne gleden over maskiner, særlig slike som bråker og sprenger grenser, maskiner på randen av sammenbrudd - og gjennombrudd - bare en gutteting? Og i så fall - hvorfor?

Det amerikanske renessansemennesket Ray Kurzweil sier at ingen kan spå hvilke oppfinnelser, teknologiske nyvinninger og gjennombrudd innen forskningen som framtida vil bringe.

http://www.forskning.no/artikler/2008/februar/1203171831.86

Men han mener det er enkelt å spå om generelle utviklingstrekk, slik som for eksempel hastighet og kapasitet til datateknologi. Den har i mange år doblet seg hver 18. måned. Det kalles Moore’s lov.

Siden medisinsk forskning i økende grad blir genteknologi, og genteknologi i økende grad blir informasjonteknologi, mener Kurzweil at de medisinske framskrittene i løpet av få år vil gi oss tilnærmet evig liv.

Jeg håper han har rett, for jeg vil veldig gjerne bli både 200 og 400 år gammel, flekse pensjonsalderen og jobbe i forskning.no den dagen anti-gravitasjonen blir oppdaget og vi alle kan stige til værs og sveve over tretoppene akkurat som i drømmene våre.

Eller som superhelter i tegneserieheftene.