Jeg hadde lenge en bok på nattbordet som jeg stanget meg gjennom , kapittel for kapittel. Den het The God Delusion. Jeg kjøpte den fordi jeg var interessert i å se om ateisten Richard Dawkins kunne gi meg noen gode argumenter for min egen tro.

Dette er ikke så bakvendt som det ser ut. Klartenkte ateister er de beste til å rense Guds hus for dogmatisk slim som surkler i mørke kroker. De hjelper oss troende å se skitten, så vi kan vaske den vekk og se gullet.

Som troende fortviler jeg av og til ved tanken på alle de misfostre av noen memer – for å bruke Dawkins eget uttrykk – som religiøse maktmennesker har spredd for å beholde makten over menigheten.

De spenner fra ufrivilig komisk vanvidd, som fornektelsen av naturlige fenomener som evolusjon, planetbaner og homoseksualitet, til det direkte livsfarlige, som troen på at Gud er med våre soldater når de slakter ned fiendens soldater.

Det hender at jeg tenker at det enkleste hadde vært å ikke tro i det hele tatt. Da hadde jeg vel klart å nøste opp sammenfiltrede hjernevinninger i pene sneller av logisk konsekvens. Fred i sinnet. Endelig.

Men å fornekte sin egen religiøsitet er like fåfengt og farlig som å fornekte sin egen seksualitet.

Jeg kom ikke lenger en halvveis i boka til Dawkins. Da orket jeg ikke mer. Bak alle de vittige og kløktige formuleringene lå det ikke annet enn et brennende ønske om en gang for alle å sannsynliggjøre bortenfor nesten all tvil at Gud ikke finnes.

Men hva betyr det at Gud ikke ”finnes”?

Da jeg flyttet for fire måneder siden, måtte vi kaste mye gammelt skrot. Inne i en av de svarte søppelsekkene som havnet i containeren for brennbart avfall på stedet som så omsvøpsfullt kalles en ”gjenbruksstasjon”, var min gamle teddybjørn Bomse.

Bomse fikk jeg på en biltur til Sundvollen ved Hønefoss da jeg var tre år. Den gangen var Bomse nesten like stor som meg. Hvit og lodden av saueull satt han ved siden av meg i baksetet på Pobedaen til kameraten til faren min.

Den Bomse som mange år seinere lå i søppelsekken, var ikke mye å se på. Sagmugg tøt ut av sprekker i armer, bein og det sørgmodige teddytrynet.

Likevel var han fortsatt min Bomse, og det var en spinkel streng til barndommen som brast i meg den kvelden da Bomse lå ute i sommerregnet på gjenbruksstasjonen og ventet på sin tur til krematorieovnen.

For Bomse var mer enn en teddybjørn. Faren min spant en hel verden rundt ham. Han diktet landet Bomseland, som også mine barn kjenner godt.

Jeg kan lukke øynene og gå rundt i Bomseland. Fra Teknikerbomsens hus på nedsiden av Kanonfjellet slynger veien seg forbi Sirupsfossen og Sirupsdammen der herr og fru Kokkebomse bor i det lille huset hvor sirupskakene blir laget.

På andre siden av dammen ligger togstasjoen der dvergen Krakil kommer med nye skatter fra sine huler inne i fjellet i Brunbjørnskogen.

Bak slottet til kongen av Bomseland ligger flyplassen, med huset til herr Flypasser.

Jeg har til og med landet på denne flyplassen, i Microsoft Flight Simulator. Jeg gjenskapte nemlig Bomseland i tre dimensjoner med et program for landskapsdesign på PCen.

Så er spørsmålet: Er Bomseland virkelig? Er den Bomse jeg kjenner virkelig?

Richard Dawkins ville vel sagt at den levende Bomse var en ”delusion”, en ansamlig saueskinn og sagmugg og to glassøyne på ståltråd. Han ville hevdet at den som mener at Bomseland finnes ”på ordentlig”, lider av vrangforestillinger.

Og selvfølgelig vet jeg også at det er ”sannheten” om Bomse og Bomseland. Jeg har aldri forsøkt å navigere dit ”i virkeligheten” – for jeg kan faktisk fly ”på ordentlig”.

Men hvis du forkaster all verdens Bomseland, all verdens Mummidaler, all verdens Narniaer, da forkaster du også det som gjør all verdens litteratur verd å lese, all verdens musikk verd å gripes til tårer over.

Og mer enn det: Du forkaster det som gjør all verdens lover og avtaler verd å respektere.

For intet av dette finnes ”på ordentlig”. Det er ”delusions”, menneskeskapte fantasifostre som årtusengammel kultur har født fram og oppdratt med møye og mange tilbakefall til det vi kaller den menneskelige sivilisasjon.

Så hvorfor sendte jeg Bomse i flammene på ”gjenbruksstasjonen”?

Enda så patetisk det kan høres ut, så var det et lite rituale i handlingen. Da jeg slapp sagmuggen og saueullen ned i den svarte søppelsekken, gjenskapte jeg en vemodig, sorgmunter miniatyr av de siste hundre års religionshistorie.

En historie som går fra dyrking av relikvier og altervin som fysiske religiøse realiteter til en dypere, personlig Gud. En Gud i et virkelighetslandskap som hver og en bærer inne i seg, som et lite lys som brenner i et stille rom.

Og Bomse lever fortsatt i beste velgående, nå noen måneder etter at han har blitt til aske. Jeg skjems ikke over å lukke øynene og søke trøst ved å sette meg på den lille benken ved broen over Sirupsfossen og se ut over de grønne engene.

Jo, Bomseland er virkelig. Og hvis Richard Dawkins er interessert, så vet jeg hvor den hemmelige nedgangen til Bomseland er. Den ligger ved en bekk i Østfold der det en gang for over førti år siden lå noen tømmerstokker. De er borte nå. Men den hemmelige gangen er der fortsatt. Tror jeg.