Hvis du kjører bil gjennom en tunnel, er du da inni fjellet?

Ja, vil du vel svare. Men er du en del av fjellet?

Nå blir svaret mer usikkert. Du kan svare ja, hvis du definerer fjellet utfra yttergrensene mot bakken ovenfor.

Men du kan også svare nei, hvis du definerer fjellet utfra materialet i steinmassivet.

Hvilket svar du velger, har betydning også for hvordan du ser på kroppen din.

Da jeg var liten, hadde jeg potteskrekk. Jeg tror jeg var grunnleggende forskrekket over at noe så ufyselig og stort som en bæsj kunne komme ut av meg. Da var det bedre å stille seg diskret opp i en krok, tenke på noe annet og la det går i bleia.

Men så er spørsmålet: Kom bæsjen ut av meg? Og, enda viktigere: Kom bæsjen fra meg?

Dette er et filosofisk spørsmål av en viss betydning. Særlig fordi en del av vår kulturarv er den kroppsfiendtlige, kroppsfornektende kulturen som så på kroppen som skitten. Og hvem kan benekte at kroppen lager skitne ting, med rompa bar?

Tilbake til biltunnelen. Bilen kjører gjennom et hull i fjellet, men jeg vil bestemt protestere mot at bilen er en del av fjellet. Tunnelveggene definerer en indre grense mot fjellet. Og en tilsvarende indre grense finnes i kroppen.

Yttergrensen er huden, og en viktig indre grense er tarmen. Tarmen går faktisk som en tunnel gjennom kroppen. Det som går gjennom tarmen, blir aldri en del av kroppen.

Riktignok tar kroppen opp stoffer som går gjennom tarmveggen, men dette er en streng siling av tarminnholdet på molekylnivå.

I primitive organismer snakker vi om to typer hud: Ektoderm og endoderm. Ektoderm er ytterhuden, endoderm er innerhuden, blant annet tarmen. Ofte er tarmen bare en tunnel, en kanal gjennom det primitive dyret. Maten passerer fritt gjennom, som biltrafikk gjennom en tunnel.

Innenfor tunnelveggen, inne i ”kroppsfjellet” er det helt rent. Kroppen er steril. Hvis bakterier trenger inn i kroppen, blir vi syke.

Det samme gjelder på utsiden, ved yttergrensen. Svettelukt og dårlig ånde er bakterievekst på utsiden av huden og slimhuden. Skitten og den vonde lukten her ute er like lite en del av kroppen som skog og planter er en del av selve berget det grå.

Kroppen er altså ikke skitten, men vi bærer med oss endel skitt. På sett og vis er vi drittsekker, enten vi vil eller ikke. Og skitten er faktisk ikke så avskyelig. Den er snarere nødvendig.

Både i tarmen og på huden har vi bakterier som er viktige for god helse. Uten de riktige bakteriene i tarmen begynner feil bakterier å vokse, og da kan vi få diaré, bli uttørret og i verste fall dø av ubalanse i elektrolyttene som sikrer at livsviktige nerveimpulser kommer fram.

Så neste gang du lettere sjokkert titter ned på dine egne hyperfarlige lorter (Agnar Mykle-sitat) i klosettskålen, husk at de ikke er en del av deg. De er bare rester av mat som har vært på reise gjennom entoderm-tunnelen.

Og inni er vi like – og like rene alle sammen.

Fra Afrika til Drammen.