Jeg var på vei hjem fra jobb, med handleposen i votten. Litt lenger opp i veien stod en lastebil i en underlig stilling på tvers i krysset og sperret all trafikk.

Jeg gikk forbi på andre siden av veien, og så at noe lå under den forrerste dobbelte hjulboggien. Det var skumt, så jeg kunne ikke tydelig se hva det var. Heldigvis. Jeg trodde det var noe som var falt av planet, og gikk videre.

Da jeg kom opp i leiligheten min tvers overfor Storo-krysset, begynte sirenene å ule. I løpet av minutter var stedet forandret til en scene. Sju biler med blått lys sperret alle innkjørsler til det travle krysset.

Politiet rullet ut sperrebånd. Legevaktpersonell bredte hvite tepper ut over det som lå under bilhjulet.

Flere liv overkjørt

Seinere på kvelden kunne jeg lese at det var en ung mor med barnevogna som midt i travleste rushtiden ble kjørt ned i en fotgjengerovergang. Utfra hvor bylten lå og bilen stod, må hun ha blitt dratt med mange meter. Jeg kunne også lese at hun hadde klart å dytte fra seg barnevogna i siste liten. Vogna veltet, og ungen falt ut, men ble ikke skadet.

En ung mor, midt i det travle livet, slitt i stykker på noen sekunder. Grusomt og hjerteskjærende. Jeg fikk problemer med å sovne den kvelden.

Men mine ettervirkninger var bagateller. Ett sted der ute i Oslonatten satt en far alene igjen med sitt barn. Og et annet sted satt sjåføren. Enda flere overkjørte liv, på grunn av et øyeblikks uoppmerksomhet.

Blindsoner

Jeg tenker tilbake på mitt siste oppdrag som meddommer i Oslo tingrett. Der satt en annen lastebilsjåfør på tiltalebenken etter å ha kjørt på en ung kvinnelig syklist. Hun overlevet, men fikk store fysiske skader.

Sjåføren var også fortsatt preget av ulykken. Han hadde ikke sett syklisten, som kom bakfra mens bilen var i en skarp sving. Speilene hadde blindsoner. De fleste vet ikke hvor farlige nærsonene rundt store lastebiler er. Jeg visste det heller ikke, før denne rettssaken. Nå holder jeg alltid god avstand.

Sjåføren hadde ansvaret for sikker kjøring. Sjåføren hadde sviktet sitt ansvar. Loven var klar: Sjåføren måtte straffes strengt.

Jeg kunne ikke annet enn å se på ulykken som nettopp dette: en ulykkelig omstendighet. Sjåføren virket ansvarsfull. Han hadde kjørt langsomt og holdt oversikt så godt han kunne. Det som skjedde, var et hendelig uhell. Syklisten hadde også vært uoppmerksom. Ingen er perfekte.

Just culture

Jeg husker et møte med en SAS-kaptein. Han fortalte at flytryggingsarbeidet tar høyde for at en profesjonell pilot gjør gjennomsnittlig fem feil i timen.

De fleste av feilene er ubetydelige. SAS-kapteinen sammenlignet feilene med hullene i en sveitserost. Flytryggingsarbeidet gikk ut på å bygge barrierer mot disse hullene.

Han sammenlignet det med flere skiver av sveitserosten. Jo flere skiver eller barrierer du setter opp, desto mindre sannsynlighet for at alle hullene skal ligge rett over hverandre. Gjør de det, vil mange småfeil som hver for seg er ubetydelige, føre til en alvorlig ulykke.

I flytrygging bygges det mange barrierer: sjekklister, to flygere som kontrollerer hverandre, regelmessig trening av faste nødprosedyrer, vilje og evne til det som i flygermiljøer kalles ”just culture”, og som innebærer at ingen skal måtte frykte straff for å fortelle om feil de har gjort.

Skjulte feil er farlige feil. Innrømmede feil er første skritt på vei mot enda bedre tryggingstiltak.

Folk gjør feil

Ideen om ”just culture” er fraværende når loven møter veitrafikken. Det som skjedde i novemberskumringen på Storo i Oslo, var nettopp at alle barrierene hadde brutt sammen. Mange små feil hadde tårnet seg opp til en tragedie.

Lastebilsjåføren som kjørte på syklisten, hadde ikke gjort nok, sa loven. Hva mer kunne han gjøre enn å kjøre langsomt og se i speilene? Han skulle hatt med en hjelpemann som kunne sett inn i blindsonene, om nødvendig ved å stoppe bilen og gå ut og se etter om alt var klart.

Joda, man kan alltid gjøre mer. Man kan forutsette at alle mennesker er ufeilbarlige supermennesker, og tro at det gjør trafikken tryggere. Eller man kan ta virkeligheten inn over seg og innse at folk gjør feil.

Russisk rulett

Sjåføren på tiltalebenken forklarte at ulykken han hadde vært oppe i, var alle yrkessjåførers mareritt. På sett og vis er det hele som en russisk rulett: Uansett hvor samvittighetsfull du er, vil travle arbeidshverdager bringe deg opp i situasjoner hvor pistolen med skarp patron peker på deg: Alle hullene i sveitserosten ligger på linje.

Og lovverket er en blind automat: Skyldig! Skyldig!

Men hvem er egentlig skyldig når en forsiktig lastebilsjåfør får et menneske under hjulet? Kanskje ikke først og fremst de som ble rammet av ulykken? Kanskje i større grad de som godtar at byer kan bygges slik at rullende materiell på flere tonn kan passere hud og mykt vev med centimeters klaring?

Daglige nestenulykker

Når to fly passerer hverandre med noen hundre meters avstand i luften, kalles det en ”nestenulykke”, og etterforskes av Havarikommisjonen . Rushtrafikken i en by er et kaotisk, brølende mareritt av kontinuerlige nestenulykker.

På sett og vis er veimyndighetene vår tids heksedoktorer. Mal noen hvite striper på langs eller tvers i veien, og du har trygg passasje for fotgjengere og syklister, tror de.

Som sandkorn

Det finnes faktisk teorier som kan anvendes for å skille de virvlende, sydende strømmene av biler, sykler og mennesker i en by på en trygg måte. Jeg har intervjuet en fysiker ved NTNU som forklarte hvordan studiet av partikkelstrømninger kan brukes til å forutsi og styre trafikkstrømmer.

Det viser seg nemlig at både bak rattet, bak styret og til fots, så oppfører vi oss mye av tiden som en partikkelstrøm når vi er i trafikken. En desillusjonerende tanke, kanskje, for de som vektlegger menneskets frie vilje og fornuft.

Men tenker du nærmere over det, så er vår oppførsel i trafikken ganske mekanisk og forutsigbar. Vi vil fra ett sted til annet raskest mulig og med minst mulig bry.
Bilene er som sandkorn i renner. Hurtigfilm av mennesker i gågater ligner kryssende væskestrømmer.

Livet går videre

Men ett stort og viktig skille går mellom sanden i et pukkverk og trafikken i en by: Når et sandkorn og en pukkstein dunker inn i hverandre, er det uten betydning for driften av pukkverket. Når et menneske males i stykker under hjulene på en bil, går to liv i stykker.

Men kanskje betyr det ikke så mye? Kanskje kan byplanleggerne, som pukkverksmesteren, si at livet og trafikken går videre uansett? At vi må regne med litt svinn?

Da jeg kom ut av leiligheten min en time senere, ble lastebilen som hadde drept et menneske kjørt vekk av en sjåfør fra et vaktselskap. Jeg så den forsvinne langsomt nedover mot byen. Utålmodige bilister kjørte tett bak, uvitende om hva denne bilen hadde vært innblandet i.

Noen timer seinere, gikk trafikken som normalt i Storokrysset. Alle spor etter tragedien var borte. Jo, livet går videre.

Og sjåføren som hadde kjørt på syklisten? Han fikk mildest mulige straff. Jeg var fornøyd med det. Men jeg ser meg alltid godt for, både til fots, bak styret og bak rattet. Et sandkorn mindre. Et menneske mer.