For folk som vokste opp på sekstitallet hadde USA en magisk glans over seg. USA var landet langt borte, landet vi kjente fra filmer og tegneserier. Framfor poetisk “riktige” barnebøker elsket jeg eventyrene til Carl Barks. Jeg satt under ripsbuskene i ei lita bygd nord for Halden og leste historien om den lille sinte anda og nevøene hans og den rike onkelen og eventyrene på andre planeter eller i firkantdalen i Andesfjellene.

Anda med det store nebbet var for meg mer sant menneskelig, og fortellingene mer ærlige om menneskelivet enn de velment “riktige” historiene om Kardemommeby og den fullstendig tåpelige Egner-sangen om at man fikk kjøre trikk gratis og en liten kake attpå.

For det koster penger å kjøre trikk. Det visste jeg da, jeg var tross alt sju år og ikke helt idiot heller. Og det var jug at penger ikke betydde noe. Det var en mye mer befriende skildring av virkeligheten å lese om onkel Skrues frydefulle svalestup ned i pengebingen.

Og virkelige folk var ikke som trikkefører Syvertsen. De var sure og grinete og sleipe og slu, og samtidig hadde de sine lyse øyeblikk, som den lille anda og den rike onkelen hans.

Men min aller største helt var Petter Smart. Hans laboratorium var kreativitetens boblende utspring. Alt kunne lages der, bare det kunne fantaseres fram under hatten til denne superintelligente tegneseriegåsa. Alle problemer var til for å løses med den riktige teknologien.

Jeg var fullstendig hektet på romfart. Astronautene var mine store helter. Jeg husker ennå hvor glad jeg ble da jeg fikk en norsk barneplate med “Eventyret om Petter Rakett”, og hvor skuffet jeg ble da jeg fikk høre den. En småmunter og fullstendig ignorant Rolf Just Nilsen sang i vei om “Petter Rakett som er liten og lett som en sky over by”. Var sånt vås noe å by en gutt som hadde de siste bildene av Redstone- og Atlas-rakettene?

Minnene om de gamle Amerikadrømmene fra filmer og tegneserier kommer tilbake etter et kort besøk jeg hadde i USA nylig. Jeg skulle dekke en flymesse i Oshkosh, et par hundre kilometer nord for Chicago. For første gang skulle bæreflyet WhiteKnightTwo vises fram for offentligheten. Dette flyet er laget av flykonstruktøren Burt Rutan for å løfte romskipet SpaceshipTwo til femti tusen fots høyde før det slippes og stiger videre med betalende turister opp til hundre kilometers høyde. Selskapet Virgin Galactic, ledet av Sir Richard Branson, skal drive virksomheten, i første omgang fra flyplassen Spaceport America i New Mexico, i neste omgang blant annet fra Kiruna og Dubai.

WhiteKnightTwo var et vakkert syn, der hun gjorde grasiøse svinger over rullebanene foran folkemengden, med Richard Branson ombord. Verdens største karbon-komposittfly, drevet fram av fire jetmotorer, og med en trykkabin som var bygget for verdensrommet.

Og like stort inntrykk gjorde det å se begeistringen i folkemengden. De var riktignok flyinteresserte i utgangspunktet, men det er noe med den elektriske energien i begeistringen til tusener som lar meg se grobunnen for eventyrene om Petter Smart.

For amerikanerne begeistrer og lar seg begeistre. Dette tyske låneordet betyr jo egentlig å la seg “beånde”. Og begeistringen puster fortsatt liv i gamle drømmer om den nye store prærien der ute mellom stjernene som skal erobres med ny teknologi. Så får heller trikkefører Syvertsen kjøre gratis fram og tilbake på de samme skinnene og dele ut selvfinansierende småkaker.

NASA var også til stede på messa. De som betjente standen var alle slags folk, tykke og tynne, damer og menn, svarte og hvite. De møtte barna og fortalte dem om hvordan de ville bygge månebaser og dra til Mars. Tenk om jeg hadde fått oppleve dette da jeg var gutt!

Det jeg liker med amerikanerne er at de faktisk gjør ting. De drar virkelig til månen. De lager ikke virkelighetsfjerne eventyr for barna, men sanne forbilder.

Jeg tror det har noe med hvite amerikanernes bakgrunn å gjøre. De var europeiske bønder. Bønder er bokstavelig talt jordnære. De er ikke redde for å kalle en spade for en spade, og bruke den til å skuffe møkk. Hvite amerikanere går breibeint i shorts, t-skjorte og caps, kaller seg selv “folks”, spiser solide bondemåltider transformert inn i fastfoodkjøkkenkulturen og har en sterk felleskultur.

Denne siste siden av det amerikanske folket overrasket meg mest. På flymessa var det hundrevis av frivillige. Pensjonister og ungdommer solgte mat, kjørte John Deere-traktorer med passasjertrillevogner rundt på det store messeområdet, holdt vakt ved WhiteKnightTwo og dirigerte fly- og biltrafikken. En kjempedugnad, i det som liksom skal være individualismens og egoismens hjemland.

Amerikanerne er uvant dyktige på logistikk. Når jeg kom i leiebilen om morgenen, ble jeg vinket gjennom virvaret av bilkolonner til den riktige parkeringsplassen. Alt er forklart, med kart, skilt og tydelig merking. Og alle er hjelpsomme og forklarer veien hvis du har gått deg bort.

Jeg ble sjarmert og imponert over USA - nok en gang. Men USA er også et stort dilemma for meg og andre sosialdemokrater på besøk. Og dilemma blir det ikke uten motsetninger.

Den andre siden av USA så jeg også. Jeg tilbrakte en dag med å vente og glane på folk i flyterminaler på vei hjem. Hvite amerikanere er nesten som europeere, men bare nesten. Hva er det med dem? Det er akkurat som om det ligger et tynt lag med en slags amerika-glasur over dem. Du kan se på dem at de er amerikanere.

Den samme glasuren var det over et såkalt “norsk” skolebrød jeg fikk på den norske Epcot-paviljongen i Disneys framtidspark for noen år siden. Jeg skriver “såkalt”, for dette skolebrødet var et skolebrød på steroider, et bolebrød. Den lille klatten med eggekrem som jeg i min barndom spiste meg rundt og slukte i et siste frydefullt glefs, var blitt en fettglinsende innsjø, kranset av californiske beaches med kokosglasur.

Amerikanerne er litt mer av alt, på en udefinerbar måte. Og ofte er det lettere definerbart også. De er rett og slett tjukke. Jeg hadde min daglige tur til et supermarked ved motellet for å kjøpe inn mat. Man blir lei av å gå ut og spise på jobbereiser. Der vraltet sørgmodige flodhester langs endeløse reoler og plukket fedevarer ned i sine romslige traller. Jeg fantaserte at jeg burde gå bort til en av dem og høflig spørre: “Excuse me, Sir, do you really need this tray of donuts?”

At amerikanerne blir sånn, er det ikke vanskelig å skjønne. Den “kontinentale” frokosten på motellet var et sukkersjokk. Og så mye emballasje! Skulle man gumle i seg det sunneste blant de søtsprengte alternativene, etterlot man seg en tom melkekartong, en pappeske med plast innerpose for cornflakes og en engangsskje. Det er godt at USA er et stort og tynt befolket land, med god plass til søppelfyllinger.

Og fjernsynskanalene gir motstridende impulser. Her var både mirakelkurer for slanking og sitcoms der heltene var generøse og varmhjertede overvektige og skurkene snerpete spjælinger som nektet seg selv og andre det gode liv i godtebutikken.

Det er noe annet med amerikanerne også. Jeg så det fra min smugkikkspost i flyterminalen. Det er noe med blikket. Eller rettere sagt - det er noe som mangler i blikket.

Det kan høres fornærmende ut, men jeg lurer på om mange amerikanere har et nedsatt bevissthetsnivå. De mangler dette kritiske skråblikket på virkeligheten, evnen til å se seg selv utenfra, som plager oss europeere. Er det derfor de er så lette å begeistre? Jeg skulle så gjerne stå i en folkemengde i USA og være begeistret jeg også. Rope “haleluja” og la tårene strømme fritt når et svart gospelkor gir alt, eller holde hånden for brystet når nasjonalsangen klinger ut over folkemengden, slik det skjedde under en militærflyoppvisning på flymessa i Oshkosh. Men jeg kan ikke.

Hvor umulig er det ikke å tenke seg dette i Norge: Et folkehav med blikket mot himmelen og lua i hånda mens en fallskjermhopper lander et enormt norsk flagg og “Ja, vi elsker” klinger over høyttaleranlegget og en sveit jagerfly tordner forbi i bakgrunnen.

Og samtidig: Ikke alle amerikanerne stod med lua i hånda. Noen slikket uaffektert videre på sine tårn av softis i ettermiddagsheten. Jeg vet jo også at ikke alle amerikanere er kritikkløse patrioter. USA har sin intellektuelle kultur, sine fremragende universiteter og sin kreative og nyskapende informasjonsindustri som hele verden har tatt i bruk. Det finnes folk med skråblikk her også.

Jeg hørte dem på “public radio” i bilen. Vittig, varm og kynisk satire, skarpe blikk på samfunn og forskning var trengt inn på en smal datakanal med nesten telefonkvalitet i Sirius satellittradiosystemet. Dette var NRK P2 i venstrefila.

Jo, folk med skråblikk finnes. Men de går kanskje litt mer stille i dørene?

For noe av det mest skremmende med USA var en følelse som la seg over meg: Her kan jeg ikke puste fritt. I frihetens land følte jeg noe av den samme beklemmende følelsen som jeg opplevde i tidligere østblokkland og i Kina: ikke alt kan sies.

Jeg vet ikke hva som ville skjedd hvis jeg stod opp på en såpekasse i Oshkosh og framførte min tvisynte skepsis. Antagelig ingenting. Men det er følelsen av å bryte uskrevne lover som gjør meg taus i landet der man framfor noe annet sted virkelig skulle føle seg kallet til å stå fram og si sin mening. Michael Moore er en modig mann. Og kanskje må man, som han, virkelig slå hardt for å skaffe seg armslag og frirom for sine meninger i dette ekstreme landet.

Så er jeg tilbake i Europa, med mitt tvisyn, min tvil og min begeistring. Og jeg ser at Norge har blitt litt mer amerikansk. Jeg ser de samme bolekakene i Seven Eleven-butikken. Jeg ser bevisstløs kjøpekultur og naiv begeistring uten skråblikk. Kanskje er det en forandring til det bedre. Eller kanskje er både Norge og USA på vei mot den framtidfortellingen som for meg er mye mer realistisk og tvisynt skremmende og forlokkende en den ganske plumpe Orwellske 1984: Brave New World av Aldous Huxley. Samfunnet der en liten elite gir det lobotomerte flertallet hva de vil ha, slik at de kan hengi seg i begeistring til sin egen livsnytelse - uten plagsomme skråblikk.

For de virkelig farlige diktaturene er ikke de som undertrykker folk. Slike diktaturer blir kastet før eller siden. De virkelig farlige diktaturene er de som gjør folket fornøyd, dynker det i søt, bevisstløs nytelse. Eller kanskje er de ikke farlige? Her ligger dilemmaet, for oss og USA.