Kulturminner er så mangt. De første i serien ”Ukas kulturminne” på den offisielle websiden for kulturminneåret har vært endringen fra lokal tid til en felles tid over hele landet på 1800-tallet og norsk museumshistorie.

Jeg elsker slike år. Potetåret 2008 var et fantastisk år og Kulturminneåret 2009 blir sikkert ikke noe dårligere. Jeg vil i år hygge meg med meg ”Planter som levende kulturminner”.

Mer enn du tror er vår kultur og historie knyttet til planter. Visste du f.eks. at skriftspråk oppsto da menneskene begynte å dyrke korn? Korn var mat som kunne tørkes og lagres, og korn kunne det handles med. Derfor ble det nødvendig å skrive ned både oversikter over lagerbeholdninger og avtaler om handel med korn. Tilsvarende kulturer som ikke dyrket korn, men som kunne holde seg med ferske røtter eller grønnsaker året rundt, utviklet ikke skriftspråk.

Her i Norge må jeg trekke fram kvann som en viktig kulturminneplante, historisk sett kanskje den viktigste. Kvann er blitt dyrket i egne kvanngarder helt siden vikingtiden, og er opphav til mange stedsnavn i hele det norrøne området. På Voss ble en spesiell type av fjellkvann dyrket og foredlet av bøndene. Vossakvann er i dag både et kulturminne og en genressurs som brukes til utvikling av nye produkter. Vossakvann er Genressurssenterets kulturminneplante denne uka.

Kvann finnes i det meste av Norden, inkludert Færøyene og Grønland. For et par år siden samlet jeg frø og planter på Grønland, deriblant fjellkvann, til lagring av genmateriale i den nordiske genbanken NordGen. På Eirik Raudes boplass Brattalid finnes den dag i dag en stor populasjon av fjellkvann. Det er spennende å leke med tanken på at dette er rester etter Eirik Raudes kvanngård. Og hadde han med seg planter av kvann i skipene sine da han flyttet med folk og fe fra Island til Eiriksfjord på Grønland? Og kanskje kom dyrket kvann på Island opprinnelig fra Norge?

Moderne DNA-analyser gjør det mulig å studere slektskap mellom planter på ulike steder, og kartlegge veiene plantene har vandret når de har spredd seg. En undersøkelse i 2009 vil klarlegge eventuelt slektskap mellom kvann fra Grønland og islandsk og norsk kvann.

Gamle kulturplanter kan også gjøre det lettere å finne andre kulturminner. For noen generasjoner siden var skogs- og heiområdene våre befolket med husmannsplasser og setre. Folk og hus er for lengst borte, men enkelte planter holder stand. Hvis du på en tur i skogen finner noen blomstrende syriner kan du regne med at her har det en gang bodd folk. Finner du i tillegg en liten gruppe med nesleplanter har du funnet utedoen. Da er det bare å lete videre etter andre kulturminner; hustufter, murer, røyser eller kanskje også gjenstander og husgeråd under tynne lag med jord og mose.

En og annen rabarbraplante står også igjen lenge etter at folk er borte. Rabarbra var en slags ”Nordens ginseng”, og man trodde den kunne helbrede de fleste sykdommer og lidelser. Rabarbra ble innført fra Kina fra det 17. århundre. Eksporten var god butikk og tsaren sikret seg monopol og høy toll på handelen. Det var dødsstraff for å smugle rabarbra, og handelen var så strengt overvåket at uttrykket ”å legge rabarber på noe” oppsto og brukes i Sverige den dag i dag om saker som er strengt regulert.

Folkeopplyseren Christopher Blix Hammer skrev i sin Norsk Kogebog fra 1793 om den ”melbostadske” rabarbra. Den samme planten lever fortsatt. Takket være ildsjeler og rabarbraens egen ”stayerevne” er den over 200 år gamle melbostadske rabarbra.i dag bevart hos Norsk genressurssenter.

Og hvis du skal plante til i hagen din; hva er kulest? Å plante oldemors georginer eller kjøpe en ny på Plantasjen? Å finne en gammel syrin i skogen der din bestefar gjette kuene. For ikke å snakke om Eirik Raudes kvann. Nå i kulturminneåret.