Solblom (Arnica montana) er en vakker og etter hvert sjelden plante i kulturlandskapet. Den vokser som regel der det er spor av kultur og menneskelig påvirkning, og når landskap gror igjen og dyrking opphører blir den borte.

Det har den til felles med mange arter i vår flora. Slåtteenger og annen grasmark som ikke pløyes og gjødsles er de mest artsrike biotopene vi har. Om lag 700 plantearter finnes i slike enger, og halvparten av dem finnes bare der.

Rødlistet medisinplante
Solblom er en medisinplante som du kan finne i flere produkter på apoteket og i helsekostforretninger. Flere sjeldne insekter er avhengig av solblom og den har havnet på den norske rødlisten i kategori VU / Sårbar. Derfor har den også blitt en symbolart for den store bekymring vedrørende nedlagte gårdsbruk og gjengroing av landskapet slik vi kjenner det med beitende husdyr, blomsterenger og høy på hesjer.

Denne utviklingen har allerede vart en stund, noe forskere og til dels myndigheter har vært klar over. Når det gjelder solblom her sørpå så visste botanikere allerede i 1962 om at Lille Skoenga på Eidså i Songdalen kommune hadde særdeles flotte forekomster av solblom. Men ingen tenkte på å informere gårdbruker Markus Haugland om at solblom var en verdifull plante som han burde ta vare på.

Nasjonal verdi
Siden er Lille Skoenga omtalt en rekke ganger i ulike dokumenter og kartlegginger. Senest i 2003 ble enga og gården karakterisert som en nasjonalt svært viktig kulturlandskapslokalitet, i såkalt Kategori A. Fremdeles hadde ikke eieren hørt om den unike populasjonen av den rødlistede planten han hadde rett utenfor døra.

Det fikk han først vite i 2006 i regi av et prosjekt som Norsk genressurssenter tok initiativet til, med formål å bevare genressurser av nytteplanter i kulturlandskapet. Hovedfokus i prosjektet Arvesølvet på Agder – bevaring av biomangfold i kulturlandskapet har vært noe så enkelt som å koble sammen forskere med sine kunnskaper om flora og landskapskvaliteter, bønder med sin produksjon og jordbruksdrift og kommunale og regionale myndigheter med sine tilskuddsordninger og regimer for arealforvaltning.

Besøkende får kaffe og kake
Dette har ført til at Lille Skoenga har fått sin egen skjøtselsplan hvor det står hvordan enga bør dyrkes for at solblom og andre planter fortsatt skal trives der, og det blir gitt statlig tilskudd til driften. Direktoratet for Naturforvaltning har sørget for nye registreringer av populasjonen og det kan meldes at planten trives godt og øker i antall.

Men det stanser ikke der. Grunneier Markus Haugland synes det er gildt at han har en slik verdifull eng, og han viser den gjerne bort til alle interesserte. Lille Skoenga er blitt et selvfølgelig besøksmål for deltagere på seminarer om forskning og forvaltning av kulturlandskap. Da jeg besøkte enga hadde Markus kaffe og kaker klar til en hel busslast av besøkende.

Postkort fra Solheim
Da Miljøvernminister Erik Solheim i 2008 sendte sine postkort til landets kommuner med oppfordring om å ta vare på spesielle arter, ble ordfører i Songdalen Johnny Greibesland bedt spesielt om å ta vare på solblom. Og fordi alle gode krefter nå hadde blitt kjent med hverandre og samarbeidet godt kunne han kort tid etter sende et kort tilbake med beskjed om at solblom ble tatt godt vare på.

Han kostet også på seg å skrive at antall rosetter av solblom hadde økt med 424 fra 2007 til 2008, og at kommunen var stolt av å ha grunneiere som Markus Haugland til å ta vare på det biologiske mangfoldet i kommunen. I dag fungerer Lille Skoenga som et bevaringssted og en genbank for solblom og alle de andre plantene som finnes der.

Kanskje ikke så vanskelig
Og hva er så moralen av denne lille solblomhistorien. Helt sikkert at det er viktig at alle involverte samarbeider når vi nå i 2010 skal stanse tap av biologisk mangfold. Kanskje også at det ikke er så fryktelig vanskelig å få til noe heller, når det kommer til stykket. Jeg ville i alle fall vært stolt over å eie ei lita skoeng med solblom og interessant historie, og jeg ville gjort mye for at den ikke skulle bli ødelagt.