Denne uka er det et år siden Svalbard globale frøhvelv ble åpnet. Et spektakulært arrangement som ble kringkastet verden rundt, og faktisk ble en større nyhet i utlandet enn i Norge. Åpningen var den største nyhetssak fra Norge siden OL på Lillehammer og NATO-toppmøtet i Oslo. Det var bokstavelig talt ”cool’t” da Becky Anderson fra CNN svaiet i snøstorm og 15 minusgrader og sendte sine rapporter til seere over hele verden om det store lageret i frossent fjell nesten på Nordpolen, med plass til frø av 6 millioner plantesorter.

Det var hyggelig å være norsk denne dagen. Ikke så mange land kunne ha bygget et slikt lager. Når det gjelder bevaring og rettferdig utnytting av verdens genressurser har Norge stor troverdighet, noe mangeårig brobygging i internasjonale forhandlinger om dette har bidratt til.

Ingen U-land ville ha sendt sine dyrebare frø til en øy ved Nordpolen hvis det var USA eller Japan som bygget lageret på sitt territorium. EU ville brukt en evighet på å avklare alle detaljer om bygging og drift av lageret, og de fleste andre land ville ikke hatt ressurser til å bygge et slikt lager til 50 millioner og samtidig hatt et stabilt demokrati som med en viss troverdighet kunne garantert for framtidig drift. Her lurer jeg inn et glemt argument i EU-debatten som ble synlig blant annet i denne saken; Verden trenger et land som Norge utenfor EU mer enn Norge trenger EU.

Jeg hadde følelsen av å være med på noe historisk allerede siste torsdag i november i 2004. Det var da departementsråden fra norsk UD presenterte planene for et stort frølager inne i fjellet i permafrosten på Svalbard. Han gjorde det på møte i FAOs Kommisjon for genressurser i Roma, like ved Circo Massimo eller for så vidt like ved der keiser Neros palass dekket store deler av byen for 2000 år siden.

Departementsråden henviste elegant til alle tegn på skiftende historie og forgjengelighet i Den evige stad, og understreket behovet for å ta vare på verdens arv av plantegenetiske ressurser. Videre henviste han til alle små og store katastrofer som de siste 20 årene har rammet genbanker i verden, fra brann, flom og krig til noe så prosaisk som at røvere i Afghanistan stjal genbankens frysebokser og tømte alle frøene i veikanten.

- Norge vil bygge et sikkert lager i fjell der temperaturen er så lav at frøene bevarer sin spireevne, kanskje i 100 eller 200 år. Der vil alle verdens genbanker få tilbud om å legge kopier av sine genbankfrø slik at de ikke blir borte om ulykken er ute, sa han.

Og tre år seinere ble altså lageret åpnet. Følelsen av å være med på noe historisk var ikke mindre da jeg bar en kasse med hvetesorter fra Mexico 125 meter inn i fjellet den 26. februar 2008. I dag er ca 200 millioner frø av 400.000 sorter lagret i hvelvet.

Åpningsarrangementet for et år siden samlet et par hundre personer fra hele verden. De færreste hadde noe særlig erfaring med en arktisk vinter. Jeg skal aldri glemme colombianeren på bussen fra flyplassen inn til Longyearbyen som holdt på å le seg i hjel da han så hva slags goldt sted på kloden som frøene hans var blitt sendt til. – This is madness, sa han mange ganger mens snøstormen utenfor gjorde det vanskelig å se noe annet enn snø og is.(Noe annet var det jo for så vidt heller ikke der ute.) – Hva i all verden skal man med frø her?

Jeg glemmer heller ikke koreaneren i tynn dress, slips og svarte pensko, pyntet for en åpningsseremoni, som ble reddet fra sikker forfrysning av strikka dameklær lånt bort av ei barmhjertig dame fra departementet. Han hadde også med seg et brev fra sin regjering som han personlig overleverte til Landbruksminister Terje Riis Johansen der det sto at hans regjering var meget glad for muligheten til å lagre sine frø på Svalbard og at de snart ville sende en.

Et høydepunkt (blant mange) var dessuten å høre bonden Tatay Gipo fra Filippinene holde foredrag om hvordan han hadde foredlet fram rissorten ’Bordagol’ som ga bønder mulighet til å dyrke ris uten å sette seg i gjeld for å kjøpe gjødsel og sprøytemidler til å dyrke moderne sorter. Les mer om Tatay Gipos historie her.

Han vant også prisen for åpningsseminarets beste foredrag, i konkurranse med Pat Mooney, FAO’s generaldirektør Jacques Diouf, vår egen landbruksminister m.fl. Premien var et digert innrammet grafisk trykk med motiv fra Svalbard som nå henger på veggen i en enkel hytte i Roxas i Nord Cotobato på Filippinene. På vei hjem fikk han møte en norsk bonde som også har mer tro på gamle kornsorter enn på de nye, spesielt for økologisk jordbruk. Mer om han en annen gang.

Denne uka er det på nytt fagseminar for inviterte gjester om genressurser på Svalbard, denne gang med klimaendringene som tema. “Frozen Seeds in a Frozen Mountain. Feeding a Warming World” er tittel på seminaret. Og klimaendringene er nettopp en av grunnene til at det er så viktig å ta vare på det genetiske mangfoldet på en sikker måte. Andre grunner er behovet for resistente sorter når nye plantesykdommer oppstår eller når nye planteslag blir viktige for verdens matforsyning og for folks helse.

Og da har jeg ikke skrevet om Jens Stoltenberg og Wanghari Mathai som åpnet hvelvet, om EU-president Barroso som bar kasser med frø eller Mari Boines nydelige musikk på en scene av is langt inne i fjellet. For så vidt heller ikke om Becky Andersson som måtte trille fotografen sin hjem i rullestol fordi han brakk beinet på glatta. Ved neste besøk, kanskje når frøene skal ut og tas i bruk, er det kanskje ikke like glatt.