”Ask før eik gir steik, eik før ask gir plask” heter et gammelt kjerringråd om været. Ikke så veldig vitenskapelig fundert sannsynligvis, men det stemmer hvert år her sørpå; Hvis eikeløvet spretter før asken blir det en våt og kald sommer. Nå er sjekta på vannet, og snart kommer makrellen så da er jeg spent på hvordan sommeren blir. Derfor holder jeg nøye øye med løvsprett i lia ovenfor huset der jeg bor, og selvsagt heier jeg på asken.

Men i år er det veldig spesielt, for asketrærne står fortsatt uten løv, og det er da jeg til min forskrekkelse og store sorg ser at de er jo døde. Jeg har lest om askeskuddsjuken som er kommet til Østlandet og Sørlandet, men jeg har jo aldri tenkt at den skulle komme til hagen min. At jeg nå ikke får greie på hvordan sommeren blir får så være. Mye verre er det at stolte trær dør, store trær står uten løv og snart må de hugges. Forskere på Skog og landskap antyder at ask kan bli en rødlistet art.

Og hvis arten ask (Fraxinus excelsior) forsvinner fra norsk flora blir det blir mindre mangfold i løvskogen. Ikke bare denne arten; en mengde arter i andre organismegrupper som er avhengig av ask vil også forsvinne.

Fra før har vi fått almesjuken, og mange park- og allétrær av alm er allerede hugget ned. Almesjuken er en svært alvorlig sykdom, og på de britiske øyer og det europeiske fastlandet har opp mot 90% av almeforekomstene blitt drept av denne soppsjukdommen. I Norge startet almesjuken for alvor i 1981 og er nå spredt over store deler av Oslofjordregionen.

Askeskuddsoppen som nå altså har angrepet mine trær regnes for å være en av de største katastrofer som har rammet trær i Nord-Europa. Sammenlignet med almesjuken spres sykdommen på ask seg mye raskere, og den er allerede spredt over store områder i Norge.

Man kan jo spekulere i hva som er årsakene til at nye plantesykdommer dukker opp og gjør skade i et slikt omfang at en hel art trues. Forskere regner med at de varslede klimaendringene fører til at flere arter av insekter og soppsykdommer vil komme til Norge, men selvsagt vet man ikke om endret klima er medvirkende årsak til at nye sykdommer er kommet på ask og alm.

På Genressurssenteret er vi opptatt av å bevare mangfoldet, både av arter og av genetisk variasjon innen hver enkelt art. De siste 50 årene har utviklingen i bruk av planter i landbruket beveget seg radikalt fra mangfold til ensretting. Tidligere hadde hver gård eller hver grend sin byggsort eller sin potetsort som bøndene brukte eget såkorn eller settepoteter av hvert år. Slik ble et stort mangfold opprettholdt. Et mangfold gjør også produksjonen mindre sårbar fordi man i slike heterogene populasjon kan ha genotyper som klarer seg bedre mot for plantesykdommer enn andre.

Når det gjelder trær til tun, hager og parker så ble ofte velformede trær fra skogen omkring hentet inn og plantet. Mange av de kjente parkene i Norge ble anlagt på slutten av 1800-tallet, og da var det blitt vanlig å velge ut spesielle genotyper av trær og produsere dem i større antall til parker og grøntanlegg.

Et eksempel er parklind der hybriden ’Koningslinde’ ble valgt ut av Nederlands Kong Wilhelm III etter en stor oversvømmelse i 1873. Denne typen ble formert opp i stort antall og kom til Norge under navnet ’Pallida’. I dag er 70% av alle lindetrær i norske parker og grøntanlegg av denne ene sorten. Også på DNA-nivå er individene av denne sorten svært like hverandre, hvilket vil si at det er liten variasjon å spille på hvis det kommer sykdommer på lind tilsvarende almesjuken eller askeskuddsjuken.

For å øke mangfoldet av trær i norske grøntanlegg gjennomføres prosjektet ”Planter for norsk klima”. I forbindelse med prosjektet er det opprettet en treforsøkspark ved UMB på Ås. Denne uka blomstrer det i parken og det arrangeres omvisning der publikum kan se trær som kanskje blir å finne i framtidas parker og grøntanlegg i Norge.

Og i mellomtiden trenger vi altså nye kjerringråd for å forutsi været, og her inviteres leserne til å forslå et til erstatning for det gamle om ask og eik:

”Når asken aldri kommer, så blir det……………sommer.”