Om folk på mine kanter blir det sagt at hvis du får en sørlending som venn så har du en venn for livet, men får du en sørlending som uvenn får du aldri vite det. Og så ler man litt, hygger seg med mytene og trekker fram folk lenger nordfra som idealet. ”Få det ut, vær direkte, klar og tydelig og spe gjerne på med et bannord eller to”, sies det. Det skal være sunt også.

Det hender ofte at forskere er med som rådgivere i delegasjoner til internasjonale forhandlinger. Selv har jeg noen ganger vært med på møter i FAO’s Kommisjon for genressurser, og denne uka er det møte igjen i Roma. Det høres hyggelig ut, men jeg kan forsikre om at det er langdryge diskusjoner og sene kvelder.

Vanskelig å bli enige
Akkurat nå sitter vi og diskuterer en resolusjon til Konvensjonen for biologisk mangfold om at det er viktig å sikre tilgang til genressurser for mat og landbruk når verden trenger mer mat og når matproduksjonen skal tilpasses kommende klimaendringer.

Det er for tiden 171 medlemsland i Kommisjonen, og alle land må være enige om teksten for at det skal bli noen resolusjon. Mange land har motstridende interesser, og mange er redde for ”å møte seg sjøl i døra” ved en senere anledning hvis resolusjonsteksten ikke er helt i tråd med landets interesser. Så her gjelder det å veie sine ord og ikke skape et vanskelig diskusjonsklima ved å bruke et støtende språk.

Sørlendingenes dannede omgangsform
Og det er da jeg kommer til å tenke på sørlendingenes, etter min mening, sterkt undervurderte omgangsform. Sørlendingen er rett og slett en dannet person, som regner med at en dannet samtalepartner forstår hva som blir sagt selv om det ikke brukes bannord eller et høyt stemmeleie. Sørlendingene har alltid bodd nært resten av Europa, og har vent seg til en kontinental omgangsform.

At vi her i utkanten av Europa sliter med rester av mer primitive omgangsformer er forståelig, men forestillingen om at dette er positivt og en måte å unngå angst og personlighetsforstyrrelser på, ja nærmest en form for terapi, bør vi snarest kvitte oss med.

Fra “Ondskapens akse”
Her passer det også å fortelle om min store tabbe på et av de første møtene jeg var med på. Jeg skulle for første gang føre ordet på vegne av Norge, og første post på programmet var valg av ordførere og rapportør. Jeg gikk ”ydmyk til oppgaven og regnet med en bratt læringskurve” som det heter. (Underlig hvordan slike klisjeer kan bestå år etter år).

Vi hadde på forhånd snakket om at representanten fra Iran var en dyktig person som kunne foreslås, og da det ikke kom verken forslag eller frivillige til vervet, hevet jeg skjelvende navneskiltet med Norway på, og foreslo Iran.

Etterpå fikk jeg vite at en del av delegatene på forhånd hadde blitt enig om at USA skulle ha vervet, men glemt å bli enig om hvem som skulle foreslå han. Og som aspirant ”Under opplæring” hadde jeg ikke fått med meg alle spillets regler. Jeg hoppet ut i det og foreslo altså et land i ”Ondskapens akse” til et verv som USA skulle hatt. Og Iran ble det.

Mye mer kan gå galt
Jeg snakket med Peter etterpå, og han konkluderte lakonisk at ”Parkinson nok var altfor optimistisk da ha postulerte at alt som kun gå galt går galt”. På senere møter har vi hatt mange hyggelig og nyttige samtaler, noe vi neppe hadde hatt hvis han den gangen hadde kalt meg for en ”Hælvetes hæstkuk”.

Så jeg trives godt på Sørlandet, og jeg anbefaler flere å legge seg til en litt mer sørlandsk talemåte og omgangsform. Det kan være veldig nyttig. Jeg vet heller ikke av at jeg har noen fiender her, og selv om jeg altså ikke kan være helt sikker, trives jeg godt med det.