Det er potetår og jeg har brukt mye av året til å snakke om potet. Derfor er poteten ikke til å komme utenom når redaktør Nina nå har invitert meg til å blogge. Poteten kan som kjent brukes til alt. Potetprestenes tid er forbi, men posisjonen som potetblogger er ledig.

”Aa poteten er en makeløs frugt” skrev Knut Hamsun i Markens grøde. Jeg har vokst opp ved hjelp av flere tonn poteter og det føles riktig å slutte seg til Hamsuns hyllest. Kanskje har jeg hatt en potet i hånda en million ganger. Jeg har satt poteter, plukket poteter, sortert poteter, skuffet poteter i binge, hentet poteter i kjelleren. vasket poteter, kokt poteter, skrellet poteter og spist poteter.

Stort fokus i potetåret har ytterligere økt min interesse for poteten. Norsk genressurssenter har til oppgave å bidra til bevaring av genetisk mangfold; i potet representert ved et tosifret antall tusen sorter som er bevart i genbanker eller i daglig bruk over hele verden. Et mangfold av gener og arvelige egenskaper er forsikringen for at vi også i framtida har gode sorter som kan forsyne oss med mat. Genetisk variasjon er det materiale som forsking og planteforedling skal utnytte for å kunne fø verdens voksende befolkning.

Vi oppfordrer også til å bruke det genetiske mangfoldet, og vi har bedt om tips fra personer som har gamle sorter og typer av nytteplanter som kan stå i fare for å bli borte. Når det gjelder potet har denne oppfordringen gitt oss mange hyggelige telefonsamtaler, brev og pakker i posten av typen: - Hallo! Jeg har en gammel potetsort som er veldig god. Ingen andre har så gode poteter! Jeg fikk den av bror til min bestefar i 1935, og han sa: ”Arthur, nå må du ta vare på denne sorten. Jeg faller snart fra, og du er den eneste i slekta som kan bringe den videre”.

Men nå er Arthur også gammel og han har ingen grandnevø som kan tenkes å ville ta vare på en gammel potet. Derfor ringer han til Genressurssenteret og ber ”møndighedane gribe inn”, som de sier her på Sørlandet. Det blir omtrent som kona i nabobygda her sa da hun nærmet seg de hundre, men fortsatt klarte seg selv alene hjemme: - Ja, nå har yngstemann endelig fått plass på ”hjemmet”, så nå kan jeg endelig slappe av.

Slik kan en tung bør falle av skuldrene når pakka med settepotene er ankommet ”møndighedane” og en kort, - eller lang, telefon bekrefter at; - Jo, potetene er kommet hele fram.

Potetsorter kan ikke lagres som frø i en genbank, men må tas vare på ved at de dyrkes hvert år. Norden har en felles genbank NordGen, som tar vare på vel 60 sorter av nordisk opprinnelse. I tillegg finnes over hundre sorter bevart hos norske hobbydyrkere som har potetsamling som hobby. Potetåret har avslørt at samling av potetsorter er en utbredt hobby. Privatpersoners innsats er en viktig del av arbeidet for å bevare genressurser.

Men så til ”Kompemysteriet”: Potetåret har vært et fantastisk år, men jeg savner et sterkere fokus på kompa, eller potetball, raspeball eller kumle, som denne skapningen kalles andre steder. Jeg står fram og bekjenner at jeg har et anstrengt forhold til kompe, men det er ikke poenget her.

Selve poteten er fra skaperens side en rund og fin knoll, ja, rent ut sagt en porsjonspakning av energi, vitaminer og god smak. Men noen har altså funnet det formålstjenlig å rive og raspe den i småbiter, koke den i stykker, for deretter å samle alle bitene sammen igjen til en ny, - ja nettopp, til en ny rund knoll med potetstoff, som nå kalles kompe. Og mens en kokt potet er mør og fin og nesten smelter i munnen, så er kompa seig, og den eneste matrett jeg vet om der det er tyngre å ta kjevene fra hverandre enn å bite sammen.

Er det noe jeg ikke har forstått? Kan norsk kompeforskning bringe klarhet i hvordan denne underlige skikken oppsto?

Den har dog reddet noen fattige studenter. Her sørpå har det helt opp til våre dager vært mulig å kjøpe ”for 10 kroner istykkerkokt kompe”.