De sier det alle sammen. Jens sier det. Siv og Erna sier det. LO og NHO sier det. Jeg er ikke sikker, men jeg tror også at jeg har hørt Kristin si det. -Skattebetalernes penger, sier de, og så ser de så hardt inn i TV-kameraet at alle som har hatt noe med denne spesielle typen penger å gjøre må slå øynene skamfullt ned.

Det er tydeligvis helt andre regler som gjelder for bruk av det som kalles skattebetalernes penger enn for vanlige penger. Derfor blir det store oppslag i lokalavisa her jeg bor for hvert smørbrød som betales med skattebetalernes penger, men ingen løfter et øyelokk dersom en bedrift bruker 100.000 av vanlige penger på en utflukt for sine ansatte med ektefeller.

Det er vanskelig å forstå hvorfor det er blitt slik. Hvorfor gjelder en helt annen moral og standard for bruken av skattebetalernes penger enn for vanlige penger?

For det første så er ordbruken helt feil. Det må jo være de pengene som er igjen når skatten er betalt som er skattebetalernes penger. De som kalles skattebetalernes penger er ikke skattebetalernes penger lenger, - de er jo betalt inn til fellesskapet for å betale for fellesgoder.

For det andre er det ingen naturgitt grense mellom private penger og fellesskapets penger. I Norge og i mange andre land har vi utviklet en blandingsøkonomi som de fleste, inkludert meg selv, er ganske godt fornøyd med. En viktig sannhet synes å være glemt: De viktige tingene i samfunnet løser vi i fellesskap ved å bruke penger innbetalt i skatt.

De mindre viktige tingene, kan markedet og det private initiativ ta seg av. Og jeg er ikke uenig i at det fungerer noenlunde bra sånn. Det som ikke er bra er at det å bruke skatt som betales inn til fellesskapet på viktige fellesoppgaver blir stigmatisert og omtalt negativt, mens det å tjene mye penger, uansett om det er på produkter eller tjenester som alle er enige om er relativt uviktige, er veldig positivt. Og enda verre; penger tjent på slik virksomhet er det lov å sløse med uten at noen løfter et øyelokk.

Den som innførte denne ordbruken gjorde det sikkert helt bevisst. Noen med en viss motvilje mot fellesskapsløsninger har lykkes med å få oss alle til å tro at de som jobber for fellesskapet snylter og bruker av penger som egentlig tilhører noen andre. Egentlig er det de andre som bruker av fellesskapets ressurser på sin private virksomhet.

Her kommer jeg på sitatet fra den franske filosof Jean-Jacques Rousseau:

”Den første som gjerdet inn et jordstykke, og fant på å si at dette er mitt, og dernest fant folk som var naive nok til å tro det, han var den sanne grunnleggeren av det borgelige samfunn. Hvor mange forbrytelser, kriger, mord og voldsgjerninger ville ikke den kunne ha spart menneskeslekten for som hadde rykket opp gjerdestolpene eller gravd igjen veitene, og ropt ut til sine medmennesker: Vokt dere for å tro på bedrageren! Dere er fortapt hvis dere glemmer at markens grøde tilhører alle, og at jorden ikke eies av noen!”

Litt voldsomt dette her kanskje, men poenget er at det ikke er noen naturlov som sier at ressurser deles i en privat og en offentlig del. Enda mindre er det en naturlov som sier hvor skillet går.

Selv har jeg jobbet med forskning i snart 25 år. Det er en oppgave vårt samfunn mener er så viktig at den må løses i fellesskap. Jeg innrømmer også at det gjør jobben min meningsfull og jeg blir litt stolt. Jeg får følelsen av å gjøre noe viktig, noe som ikke bare kommer meg selv til gode.

Men nå orker jeg ikke å høre på maset om ”skattebetalernes penger” lenger, så jeg tar her til orde for følgende: Fra nå av er det pengene vi bruker til å løse fellesoppgaver som er de vanlige pengene, mens pengene som privatpersoner bruker på eget forbruk er ”Fellesskapets penger”, underforstått penger som fellesskapet tillater kan brukes på privat forbruk.

Vi har på demokratisk vis ordnet økonomien slik at en del av ressursene tilfaller offentlig forbruk og en del privat forbruk. Nå er det på tide at pendelen svinger og at de som bruker av våre felles ressurser til privat forbruk må tåle kritiske blikk.

Så mitt ønske for det kommende året er at vi med små, og ikke hyppige skritt (et uttrykk som nå plutselig er blitt ledig) kan endre språkbruken slik at Jens og Erna ser oss dypt inn i øynene og sier: Fellesskapets penger, sier de, og de som har sløst med slike penger slår øynene skamfullt ned.