Genmodifisering er et vanskelig tema som splitter folket. Noen mener det er løsningen for å skaffe mat til en økende befolkning, mens andre mener miljøproblemene vil overskygge gevinsten. Noen forskere ønsker å benytte mulighetene til å framskaffe plantesorter og dyreraser for å gi verdens fattige økt tilgang på mat. Andre er redde for at ny avansert teknologi i landbruket vil øke matvareindustriens makt over verdens matproduksjon, nettopp på bekostning av fattige bønder.

For noen er genmodifisering bare en naturlig videreutvikling av moderne planteforedling, mens andre mener at overføring av gener mellom ulike arter reiser prinsipielt nye spørsmål og usikkerheter. I tillegg kommer de etiske dilemmaene når vi begynner å ”tukle med naturen”, og så er spørsmålet om hvor mye ”føre var” – prinsippet skal få bremse bioteknologisk utvikling.

Genmodifisering er også er et tema som Norsk genressurssenter engasjerer seg i. Fos oss er det av betydning å vurdere hvilke konsekvenser bruk av genteknologi kan få for vårt genetiske mangfold.

Så vanskelige er disse spørsmålene at vi i Norge har opprettet en egen Bioteknologinemnd der et bredt panel av ulike samfunnsinteresser og fagekspertise diskuterer faglige og etiske spørsmål knyttet til bioteknologi og genmodifisering. Og dem er det mange av.

I et forsøk på å finne en kreativ løsning som alle kan enes om har jeg søkt til roten av spørsmålet: Hva er grunnen til at vi begynte å tenke på å ta i bruk slike metoder? Jo, svaret er at vi ikke har nok. Og for det meste er det mat vi ikke har nok av. Vi er mange, vi blir stadig flere og vi får ikke nok mat!

Det er en vanlig oppfatning at overbefolkning er problemets rot. I realiteten er det den totale massen av arten menneske det kommer an på, altså antall x vekt. Tidligere var det bare den ene faktoren i regnestykket, nemlig antallet, som det var mulig å gjøre noe med, men nå har genteknologien også gjort oss i stand til å manipulere den andre faktoren, nemlig størrelsen på arten mennesket.

Mitt forslag er derfor ganske enkelt at vi lar resten av naturen være som den er fra skaperens hånd, men konsentrerer oss om å gjøre oss selv mindre. Det er mange fordeler med en slik strategi.

For det første vil det være langt enklere å forske på og utvikle teknikker for å manipulere arveanleggene for bare en art enn det vil være å gjøre det samme på alle arter av planter og dyr som vi skal spise. I realiteten er det også bare en egenskap, nemlig størrelsen, som skal modifiseres. For det andre vil vi på en jord med en gitt størrelse før eller senere ikke få plass til å produsere all maten vi trenger, selv om vi klarer å frambringe nye superplanter og superdyr. En strategi for å gjøre oss selv mindre ved behov vil definitivt være mer bærekraftig.

Videre slipper vi å være redd for at disse nye genene skal spre seg til ville arter i naturen. Sånne som oss finnes jo ikke der. De etiske dilemmaene blir også mindre når vår ”tukling med naturen” bare går ut over vår egen art.

Så kommer spørsmålet om hva som kan være en passende størrelse, sånn i første omgang. Mitt forslag er ca halv størrelse. Det vil være veldig praktisk. For det første så får vi da mat nok til dobbelt så mange, og det er et stort framskritt som vi kan leve på lenge. Men det er også andre grunner til at akkurat halvparten så store mennesker vil være praktisk.

Ta f.eks. veiene våre. Hvis vi var halvparten så store, ville vi bare trenge halvparten så store biler, - og vips, så ville vi ved hjelp av litt gul og hvit maling plutselig ha 4-felts veier over alt. Hvis vi var halvparten så høye ville vi kunne legge inn noen ekstra etasjeskiller i husene våre, og vips så fikk vi plass til mange flere der også. To etasjer blir enkelt til fire etasjer. Vi får ikke den samme gevinsten hvis vi legger oss på f.eks. 2/3 størrelse. Da får vi mange upraktiske mellomstadier.

Er det så noen ulemper med være halvparten så stor? Ikke mange tror jeg. Hvis vi drev mye med kroppsarbeid kunne vi tenke oss at vi bare fikk gjort halvparten så mye. Men siden det stort sett er maskiner som gjør det meste av jobben for oss, så vil den totale produksjonen av f.eks. mat holde seg nokså stabil. Hvis vi tenker oss om er det heller ikke så mange av de daglige gjøremål vi ikke ville klare å gjøre hvis vi var halvparten så store.

Jeg tror heller ikke det ville bli noe særlig farligere å leve. Ulv og bjørn er vi jo redd for allerede, og flått og veps blir ikke svært mye farligere selv om vi blir mindre mens de beholder størrelsen. Det eneste måtte være reven?