For tiden holder vi på med en arbeidsmiljøundersøkelse på Skog & Landskap. Etter å ha svart på mange spørsmål på en nettside snublet jeg over en liten ekstra undersøkelse: Test ditt verdisyn i 2009. Etter å ha svart på 10 nye spørsmål ble mitt verdisyn presentert i et diagram med to akser; moderne vs. tradisjonell og materialist vs. idealist.

En som er opptatt av gamle planter, poteter og kulturminneår havnet naturlig nok trygt i tradisjonell ende av diagrammet. Mer uvisst var den andre skalaen, men heldigvis havnet jeg, riktignok med svært liten margin, på idealistenes side av streken. En tradisjonell idealist med andre ord.

Som mangeårig, men antageligvis stadig avtagende, idealist har jeg vært opptatt av om menneskene i vår kultur noen gang kan få nok. Og tilsvarende blir jeg fascinert når jeg møter mennesker som gir uttrykk for at de er fornøyd med det de har.

Nok er nok, sier mange og synes det er et kult uttrykk. Men de som sier det er stort sett de som ikke har fått nok, enten av skattelettelser, lave avgifter, veier uten bompenger eller tjenester fra det offentlige. - Støtt oss! Vi har endnu ikke fået nok, sier Piet Heins nokså molefonkne figurer.

Det er tvilsomt om vår kultur er i stand til å fostre mennesker som mener at de har nok. Men i andre verdensdeler kan vi treffe på noen, og vi blir like overrasket hver gang. Som da min bror var leder for et bistandsprosjekt i Afrika og overtok ansvaret for lønnsforhandlingene. Da han syntes at noen av de ansatte hadde veldig lite lønn doblet han like godt lønna. Men hva førte det til? Jo, arbeiderne kom ikke på jobb dagen etter. De hadde jo nok å leve for også for denne dagen. Og hvorfor skulle de da jobbe?

Og min studiekamerat som levde noen måneder i en landsby i Nepal. Da høsten kom og kornet begynte å bli modent kom en flokk fugler og begynte å spise av kornet. Vår nordmann så med stor bekymring på dette, men ingen andre i landsbyen så ut til å la seg affisere. Etter hvert kunne han ikke la være å spørre, og det korte svaret var, like overraskende som det var genialt; - Jo, for noen år siden gjorde vi åkeren litt større.

Jeg har fortalt denne historien mange ganger, og nesten like mange ganger ser tilhørerne på meg med et tomt blikk som spør; - Ja, og hva var poenget? Nå skal jeg ikke undervurdere denne bloggens lesere, men for å være sikker på at poenget oppfattes antyder jeg at når åkeren ble større var det nok korn til både folk og fugl. Hva skulle vel bøndene med alt kornet? De hadde jo nok selv etter at fuglene hadde forsynt seg.

Jeg nevner også mine venner fra India som bruker 3 måneder hvert år på å reise rundt om i verden. Kiran forteller at; - Hvert år så setter vi opp et budsjett for hvor mye varer vi skal selge i år, og som regel så har jeg solgt det jeg skal i september. Da har jeg tre måneder fri og de bruker vi på og reise og studere andre kulturer. Så hvis du møtte et indisk par med svært enkel oppakning i Oslo, Trondheim, Bodø, Lofoten, Narvik eller på småsteder langs veien eller andre steder i Norden denne sommeren så var det kanskje Nalini og Kiran som allerede hadde solgt nok varer hjemme i India og tjent nok penger dette året.

Og slik har det faktisk vært her i landet også. Sannsynligvis kom misnøyen og følelsen av å aldri få nok sammen med framveksten av kapitalismen. På grunn av mangel på arbeidskraft etter Svartedauden var lønningene høye, og arbeiderne svarte på det med å arbeide mindre. De hadde jo nok!

Den svenske historikeren Peter Englund skriver i sitt essay om misnøyens historie om filosofen John Locke som definerte en slags begjærets psykopatologi og noe han kalte ”uneasiness”, en følelse av ubehag som i følge Locke er den sterkeste drivkraft for alle menneskets bestrebelser. Så nytt og uvant var dette fenomenet at oversettere til andre språk hadde vanskeligheter med å finne ord som kunne beskrive fenomenet. Locke var den første som beskrev at det som driver oss framover ikke er det vi har, men det vi savner.

Og resten kjenner vi. Vår misnøye og streben etter å få stadig nye behov dekket gjør oss sårbare og til enkle ofre.

Men her tar denne bloggen en ny og uventet vending; uten denne streben etter framgang, heller ingen forskning. For å få vite mer, for å gjøre ting smartere eller for å lage nye ting. For, ja, kanskje en gang å få nok. Det er derfor det er vanskelig for en forsker å holde seg på den idealistiske siden av streken i holdningstester. I neste test har jeg nok passert streken jeg også.