Det er høsten 1998. Jeg er nyutdannet sosionom og får min første jobb i barnevernet. Jeg blir kjent med Elin og hennes 14 år gamle sønn Thomas. Jeg får vite mye om Elin og hennes strevsomme liv.

Men Elin og Thomas deler en stor hemmelighet. Det er alle vodkaflaskene som ligger gjemt rundt i leiligheten. Eller som Thomas kaller det: «mammas sykdom blackout».

Hemmeligheten sprekker, og Thomas må flytte fra Elin. Han er sint og protesterer. I likhet med mange andre barn som har foreldre med et alkoholproblem, føler Thomas et ansvar for å ta vare på moren sin. Dette ansvaret klarer ikke vi i barnevernet å frita Thomas for. Elin kommer seg aldri ut av sitt alkoholproblem. Et halvt år senere er hun død.

Slutter ikke å være glade i hverandre selv om barna flytter

Denne historien skapte et engasjement i meg, der jeg stilte spørsmål ved hvor godt foreldre blir fulgt opp etter at barna blir tatt fra dem. For det er jo ikke sånn at barn og foreldre slutter å være glade i hverandre selv om barna flytter. Det er særlig to spørsmål jeg er opptatt av i min forskning. Det er hvilke behov for støtte foreldre har etter at de har mistet omsorgen for barna sine, og hvordan man kan hjelpe dem.

For å finne ut av dette samlet jeg en gruppe med seks foreldre som var fratatt omsorgen, og syv terapeuter som jobber med å følge opp foreldre. Jeg intervjuet dem i separate grupper og hver for seg.

Foreldrene føler seg stigmatisert og fordømt

Det jeg fant var at foreldrene ikke forstår hvorfor barna er tatt fra dem. Dette skyldes ikke bare et vanskelig og fremmed språk hos barnevernet, men også et krevende samspill mellom foreldrene og barnevernet, der de blant annet føler en enorm avmakt.

Foreldrene føler seg stigmatisert og fordømt i en situasjon der de opplever å være fratatt all makt og myndighet. Å ikke forstå kan forklares som foreldrenes kamp for å opprettholde verdighet og en identitet de kan leve med. Flere av historiene foreldrene forteller om rundt prosessen med å bli fratatt barnet sitt kan minne om en slags «Kafka-prosess», der de føler seg fullstendig maktesløse i en situasjon der de ikke forstår.

Noen kan i denne situasjonen velge å motarbeide systemet, men foreldrene jeg har snakket med mener dette ikke vil gagne verken dem selv eller barna deres, så de velger å samarbeide. Selv om de samarbeider strever de med å forstår hvorfor de skal gjøre det barnevernet ber dem om å gjøre.

De som skal støtte foreldrene etterpå har ingen enkle svar

Barnevernet har en krevende rolle i disse sakene. Etter at de har tatt fra foreldrene barna deres mot deres vilje, skal de støtte dem og hjelpe dem å skape en mening i noe som for foreldrene fremstår som meningsløst. Dette er et dilemma ikke bare det norske barnevernet står overfor, men også noe som debatteres internasjonalt.

Ett grep Norge har gjort er at det statlig organiserte Familievernet har fått i oppgave å etablere et landsdekkende tilbud om oppfølging for disse foreldrene. Det er fortsatt barnevernet som har det juridiske ansvaret i disse sakene, men Familievernet har laget et frivillig tilbud. I denne forskningen er det terapeuter fra familievernet som er intervjuet om deres erfaringer med en slik oppfølging.

Terapeutene i familievernet kommer ikke med noen enkle svar på hvordan man kan hjelpe disse foreldrene. For det finnes ingen enkle løsninger. Men de reiser noen viktige dilemmaer de står overfor.

Dilemmaene innebærer hvordan de kan styrke foreldrene når de fremstår som ofre, hva de kan gjøre når foreldrene blir mistenkeliggjort av barnevernet, og hvordan de skal håndtere foreldrenes historier, som ofte er helt annerledes enn historien barnevernet forteller.

Flere av terapeutene sier at det viktigste for dem ikke er om foreldrenes historier «stemmer» eller ikke. Dette er én versjon foreldrene ønsker å fortelle. Deretter er det deres jobb som terapeut å finne ut hvorfor de ønsker å fortelle akkurat denne versjonen. Så kan de jobbe med å utvide foreldrenes historier, få frem andre versjoner, nyanser og fortellinger.

Å forstå det uforståelige

Min forskning kommer ikke med noen enkel løsning på de komplekse dilemmaene både familievernet og barnevernet står overfor i møte med foreldrene. Men jeg håper disse dilemmaene kan være starten på en videre utforsking av krevende relasjoner både for terapeutene i familievernet, og saksbehandlerne i barnevernet.

For jeg er overbevist om at skal vi hjelpe disse familiene, så må vi møte deres historier med nysgjerrighet. Som en av terapeutene sa: Vi må starte med å anerkjenne historiene deres. Først da vil de bli nysgjerrige på å utforske sin egen historie.

Hvis vi tenker at det er sånn at alle forstår, vi bare forstår ting ulikt, vil da en åpen og spørrende holdning til foreldrenes historier være en måte å utforske hvorfor de forstår ting som de gjør?

En slik tilnærming vil kunne bidra til å øke foreldrenes verdighet i disse sakene. Det vil også kunne være en måte for foreldrene å tilnærme seg en forståelse av det uforståelige. Dermed kan vi unngå at de samarbeider med barnevernet uten at de forstår hvorfor de gjør som de gjør.

Hjelp til å finne mening i en tilværelse som kan virke meningsløs

Hvis jeg hadde møtt Elin i dag, ville jeg ha gjort ting annerledes? Jeg håper det. Istedenfor å fortelle Elin hva hun burde gjøre, ville jeg hjulpet henne med å søke mening i en tilværelse som høyst sannsynlig fremstod som totalt meningsløs for henne. Den hun elsket høyest i verden var tatt fra henne.

Om Elin hadde klart å skape denne meningen er usikkert. Men det jeg er sikker på er at en sånn måte å møte foreldre vil være betydningsfull for barn som Thomas, det vil gjøre barnevernet bedre, og være med på å skape et mer inkluderende samfunn.