av Kjersti Lersbryggen Mørk

Barnelitteraturen kunne ytt Harald Eia biologisk vaskehjelp som hadde tatt seg langt bedre ut enn eremittiske forskere. Dyr og barn kobles ofte i barnelitteraturen for å understreke det naturlige – i betydningen biologisk, opprinnelig, det som (ennå) ikke er sivilisert. Menneskelige egenskaper synliggjøres nettopp (eller paradoksalt nok) gjennom dyret, og i Æsops fabler benyttes dyr som ”fyrstespeil”.

La oss se på noen norske gutter i dyreham. Hvor overbevisende er vel ikke de biologisk maskuline tilbøyelighetene hos Klatremus og andre hankjønn i Hakkebakkeskogen, der Klatremus er kunstneren, Morten Skogmus den fornuftige arbeider, Bamsefar den gode leder og Reven den skurkeaktige med stor mage og stort mot. I parentes bemerket synes repertoaret noe smalere for Hakkebakkeskogens jenter, med vaskemaniske Bjørnemor, den sladrete Ugla og den småsexy, men noe sutrete Stabbursmusa.
 

Mulig dyrene er mer moralske forbilder enn mus eller menn… Hvaskujeghasagt – et annet hanndyr som ikke har avlagt noen ed på å gi opp sitt rovdyrinstinkt, er Johannes Jensen. Likevel har ikke krokodillen med tversoversløyfe fra Majorstua det travelt med å nedlegge byttedyr – til tross for stillingen som saksbehandler ved Oslo ligningskontor.

Når Johannes Jensen møter Frida, våkner imidlertid rovdyret i ham, og med sjekkereplikken ”Så store fortenner du har” og et lite tangokurs, krones jakten med hell. Det ender som det ofte gjør – leken på loftet og i stua fører dem til soverommet. Og selv om Johannes Jensen flagger en sensitiv maskulinitet med sine krokodilletårer, har hans omsorgsgen et utviklingspotensial: ” Men hva skal vi bruke babyen til?”

En langt freidigere fyr er raske reven Roger. Omgitt av 13 tanter i en lummer hule snakker vi feminisering av gutters oppvekst, men mas om rot og dårlig rulle-R biter ikke på Roger. Med glad selvtillit snekrer han på en hemmelighet, mens tante Reidun har hendene fulle med rullekake og riskrem og rød saus. Kjønnene virker godt avgrenset, med tantene i kjøkkentjeneste med marimekkokjoler, og Roger i byggebransjen med blå snekkerbukse.

En liten detalj markerer imidlertid både ferdigstillelsen av Rogers fornøyelsespark og hans karakterfaste avvisning av konformitet: hans flotte, røde negler. Er det fest, så er det fest. ”Det ej jo det jeg siej, sier Roger. Jaske jeven Jogej jotej ikke. Han byggej!” Gutten er et naturvesen som frimodig følger sine tilbøyeligheter – enten det fører ham til Byggmester Bob eller jentene på Toten.

 
På Fjordgløtt Pensjonat bor en gatemikset gjeng hva gjelder både art og kjønn. Den småspydige hannkatten Roberto og den engstelige hannhunden Samson spiser, sover og driver pensjonatet sammen. Ikke overraskende har de to hunndyr ansatt, uten at disse virker nevneverdig tynget av tradisjonell kutyme for stuepiker. Den fotballgale, stinkende grevlingen Greta er pikkolo, mens Olli er alt-mulig-oter; kjeppjaget fra skolen, men et vidunder med hammer og slegge så lenge hun overøses med ros. Blant gjestene fins to markante mannlige personligheter som begge er poeter. Den skotske muldvarpen Gregors diktsamling ”Dyr og dufter” kan synes tilforlatelig, men skjuler et sinnelag så vanskelig at poeten selv ber om å bli spadd ned i hagen når raserianfallene melder seg.

For vokalisten i pønk-rock-bandet Krakilske Kamerater, kråka Glenn Kenneth, er rasering en del av imaget, noe som også har gitt ham ”egg og unger med et helt fuglefjell av fans”. Et lyrisk høydepunkt fra de nebbete gutta er ”Ned med kongen og hans fedreland”. Egentlig er alt iscenesatt, og det eneste Krakilske Kamerater er høye på, er pærebrus og den gode samtalen.
 

Både natur- og litteraturvitenskapen iscenesetter versjoner av virkeligheten. Det er en fordel å være god til å klippe og dikte. Sku ikke mannen på hans hårete mic.
 

…………………………..
LITTERATUR
Ambjørnsen, Ingvar: Fjordgløttmysteriene (2002), Cappelen. Illustrasjoner av Per Dybvig.

Andersen, Merete Morken og Hilde Kramer: Raske reven Rogers lille rotebok (2006), Gyldendal.

Egner, Thorbjørn: Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen (1955), Cappelen.

Hovland, Henrik og Torill Kove: Johannes Jensen føler seg annerledes (2003), Cappelen, Johannes Jensen og kjærligheten (2005), Cappelen, Johannes Jensen opplever et mirakel (2009), Cappelen Damm.