av Lina Undrum Mariussen
administrasjons- og informasjonskonsulent, Norsk barnebokinstitutt

Under litteraturfestivalen på Lillehammer deltok jeg på seminaret ”Den andre litteraturkritikken”, hvor man stilte spørsmålet: Skal barne- og ungdomslitteraturkritikken være annerledes enn den øvrige kritikken? Er barne- ungdomslitteraturkritikken annenrangs; både kvalitativt og kvantitativt? For mange barne- og ungdomsbokforfattere kan det nemlig føles slik.
 

Litteraturen for barn og unge oppfattes tydeligvis som en annen litteratur, muligens også annenrangs i festivaløyemed. I forbindelse med Litteraturfestivalen har både Aftenpostens Ingunn Økland og Dagsavisens Mode Steinkjer slengt med kommentatorleppa si og ment at det blir for mye barn oppi det hele.

De ønsker større rendyrking av et voksenlitterært konsept, og Lillehammer som fristed for forfattere. Burde ikke barna siles ut fra programmet, så kan man i stedet lage en egen festival for dem? NBUs leder Sverre Henmo og leder for Pegasusprogrammet Widar Aspeli fnyser av forslaget. Barne- og ungdomslitteraturen sliter allerede nok med å få publisitet, om man ikke skulle segregere feltet ytterligere. 
 

En litteraturfestival skal inneholde bøker, forfattere og lesere. Og under dagene på Lillehammer kommer tusenvis av mennesker, deriblant en masse barn og ungdommer, til Lillehammer for å møte litterære idoler og høre nye potensielle yndlingsforfattere lese. Hva slags skade kan de voksenlitterære folka ta av dette mangfoldet? Må de muligens holde seg mer edru i sin vandring gjennom Gågata, ettersom det er barn til stede?

En annen ting som lenge har forundra meg, er at barne- og ungdomslitteratur ofte holdes borte fra et voksent publikum. Vi som nyter å lese og mene noe om Knausgård, lyrikkdebutanter og biografier om norske helter, er ikke nødvendigvis atskilt fra barnas verden. Om vi ikke er lærere eller bibliotekarer alle sammen, er vi i hvert fall forbrukere, foreldre, bursdagsgavegivere. Vi trenger også å få vite noen om de nye ypperlige bildebøkene, de mest medrivende ungdomsromanene. Kanskje vi til og med kunne ha litt glede av å høre en snutt bli lest opp for oss?
 

Likevel opplever jeg en segregering i det litterære miljøet som handler om målgruppeinndeling. Når Dagbladet lager sitt oppslag om høstens bokdebutanter, inviteres ikke voksenbokforfatterne og barnebokforfatterne til en felles fotoshoot som en stor og glad familie; de tas bilde av i to ulike sett, og får to helt ulike oppslag – barnebokforfatterne mange uker etter at voksenbokforfatterne allerede har stått og smilt over ei dobbeltside.

Under Debutantdagene på Litteraturhuset sist høst, var både lyrikere, prosa- og romanforfattere invitert til å lese opp to kvelder på rad, men ingen barnebokdebutanter. Det samme gjaldt for tilsvarende arrangement på Mono. Jeg møtte den strålende debutanten Aina Basso i publikumet; med sin sterke ungdomsroman Ingen må vite, kunne og burde hun like godt stått på scena, som å sitte usynlig og lytte til de andre debutantene.
 

Torsdag var det derfor befriende å forlate ”Den andre litteraturkritikken” etter halvferdig seminar, snike seg ut i sola i Søndre Park, og få med meg seks av fjorårets debutanter lese fra bøkene sine. For hva fikk jeg høre? Fine utdrag fra voksenlyrikk, voksenroman, barneroman og bildebok!

Plutselig var den der - den “andre” litteraturen. Midt i blant den “ordentlige” litteraturen, midt i blant oss. Og ingen gjorde noe nummer ut av det. O salige, tenkte jeg, endelig har noen forstått noe. En dynamisk og fin blanding var det også, hvor barne- og ungdomstekstene som ble lest, ikke sto tilbake kvalitativt for de øvrige. Noe jeg kunne smile ekstra over, ettersom de to barnebokdebutantene på scena, Eivor Vindenes og Constance Ørbeck-Nilssen, begge har vært elever ved NBIs toårige forfatterutdanning.
 

Nytt av året er også at det årlige Debutantseminaret under litteraturfestivalen er åpna for deltakelse for barne- og ungdomsbokforfattere. Det begynner altså å nærme seg en virkelighet hvor en barnebokdebutant kan kalle seg ekte debutant, og der litteratur og forfatter kan behandles respektfullt, uavhengig av målgruppe. Heia Lillehammer!
 

Bilderefereranser:

Karl Ove Knausgaard: Min Kamp 5 - Oktober
Stian Hole: Garmanns hemmelighet - Cappelen Damm