Et aldri så lite håp

Av Dag Larsen,
leder av forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt

 

”Skjønner barn dette, da?” var det en som spurte da et teaterstykke for små barn skulle spilles. Tja, det er jo ikke godt å vite.

Da Samuel Beckett for en gangs skyld skal ha sluppet jerngrepet han holdt om regissørene hver gang et stykke av ham skulle spilles, sies det at han var i god tro. Regissøren var både venn og lojal, og Beckett mente denne karen kunne stå for en oppsetning av Mens vi venter på Godot uten forfatterens innblanding. Etter applausen å dømme skal versjonen ha vært svært vellykket. Bare en publikummer var ikke å se i salen: Beckett selv. Han skal ha blitt gjenfunnet på en bar langt unna, dritings, dypt deprimert og snerrende: ”They didn’t understand! They left a ray of hope!”

Spørsmålet om hva barn skjønner, røper at den som spør enten ikke har tenkt over spørsmålet eller selv ikke har skjønt stort. Vi spør da ikke ved teppefall for Et dukkehjem om de voksne i salen har skjønt stykket. Vi er sikre på at spørsmålet er irrelevant. Men de mange tolkningene som er blitt gitt av stykket, røper i alle fall at noen kan ha hatt sine vansker. En kar jeg kjenner – som med stor sans for andres penger jobber i finans – holder hardt på at Nora går fordi det ligger et økonomisk svik til grunn. Ja jøss, kan jeg si, fordi han nok vil synes jeg er ufin om jeg skulle mene at han ikke har skjønt noe vesentlig.

Spørsmålet har også hatt sin tid i litteraturen, eller: I omtalen og tilretteleggingen av litteraturen. Men utdanning og forskning i barnelitteratur har påvist helt andre sammenhenger og skapt en forståelse for barnelitteratur både som litteratur og som en litteratur med særpreg. Den danske litteraturprofessor Torben Weinreich poengterte nylig at kvaliteten på en bok ikke bestemmes av hvem boka henvender seg til og heller ikke hvilken virkning den har på leseren. Den kunnskapsbaserte forståelsen av barnelitteratur har dermed klart å opparbeide det åpenbare: At det går an å holde to tanker i hodet samtidig. Barnelitteratur kan være både barnelitteratur og kunst. Spørsmålet er dermed: Har en tilsvarende bevissthet gjort seg gjeldende for teater?

Flere av institusjonsteatrene har ikke hatt nevneverdig mange nyskrevne stykker for barn. Reprise- og klassikerfaktoren er høyere enn Tobias i tårnet. Men vi kan ikke bare skylde på de store og tunge institusjonsteatrene som får betydelig statsstøtte for å ha et kvalitativt og nyskapende scenekunsttilbud. Dramatikerne og forfatterne har til nå heller ikke gjort jobben sin og spurt: Hva er det teatrene vil ha? Og: Det er ikke sikkert at teatrene har dramaturger med god nok kompetanse eller interesse for kunst for barn. Utdanningsinstitusjonene på kunstområdene har det slett ikke. Dermed er også forskningen på kunst for barn også tynne saker i forhold til mangt et oppsnørra forskningsprosjekt på kunst for matleie voksne.

Norsk barnebokinstitutt er den eneste institusjonen i landet som tilbyr en forfatterutdanning i barne- og ungdomslitteratur. Det gjør vi fordi det barnelitterære området er blitt så stort at det er et behov for å styrke kommende forfatteres muligheter til profesjonalisering og kunnskaper om området. Men utdanning i kunst for barn er sannelig ikke bare et litterært anliggende, det bør gjelde hele kunstfeltet, der så mange lærte seg å rynke på nesa før de lærte seg å pusse den. Kanskje noen kan forske på hvorfor andre mener at det må være sånn?