av Kjersti Lersbryggen Mørk

Det er typisk norsk å være god. Blant annet til å synge på engelsk og swahili. Til å risikere liv og lemmer i vill natur. Eller til å jobbe for fred og sånn. I Nansenårets aller norskeste måned tar vi pulsen på nasjonalfølelsen i noen bøker og filmer for barn og unge.

I En terrorist i senga av Endre Lund Eriksen blir tradisjonelle norske identitetsmarkører viktige i møtet med det fremmede. (Les mer om dette i en artikkel i tidsskriftet BLFT)

Adrian finner en bevisstløs, mørkhudet gutt i snøen. Da denne ikke kan gjøre rede for seg, bestemmer Adrian seg først for å muslimifisere gutten han kaller Ali. Men når Ali viser en bekymringsverdig interesse for fly, byttes bønnematta ut med Fadervår, brunost og Kardemomme by.

Den norske kulturen målbæres imidlertid også gjennom Adrians selvironiske blikk når Ali gir seg hen til Norges nasjonalsport; langrennsløp på tv: ”Heia Norge! ropte Ali. Han hadde fått på seg den gamle lusekofta til oldefar. Med flagget i handa og et toskete smil, så han fullstendig norsk ut.” 

Truckfører Kurt og hans familie reiser jorda rundt på en gigantisk fisk i Erlend Loes Fisken. Selv om Kurt byr på fiskemiddag verden over og metter hundrevis, framstår han mindre som frelser enn som en merkelig fyr med bart.

Kulturmøtene forbløffer Kurt og familien, der de møter nervøse amerikanere med pistol i veska, indere som vil gifte seg med barn og spanjoler som stikker pinner i oksene sine. Men den underligste skruen møter de når de bommer på Afrika og treffer norske Erling, en skjeggete, illeluktende mann som går alene på ski nærmest formålsløst i Antarktis. Norge – stolt ekspedisjons- og polarnasjon.

Harald Hårfagre, Sigrid Undset og Liv Ullmann har alle roller i Den danske dikteren, Torill Koves bildebok og Oscarvinnende animasjonsfilm. Når den danske dikteren, Kaspar Jørgensen, etter en rekke forviklinger endelig får sin bondedatter fra Gudbrandsdalen, Ingeborg, så er de norske nasjonalikoner gjort grundig narr av.

Gjennom filmens intenst medlevende fortellerstemme gjør Liv Ullmann nærmest en parodi på sine egne tolkninger av følsomme kvinneskikkelser. Sigrid Undset forløser Kaspar og Ingeborgs kjærlighet først gjennom sin død, der de over hennes kiste og karikerte lik gjenforenes til høystemte orgeltoner. Kirketjenerne setter punktum for diktergjerningen idet kista klasker i bakken. Danskebåten er også sentral i filmen, og her er det den norske folkesjela som latterliggjøres gjennom de skrålende turistene med høy flaskeføring. (Det finnes riktignok de som insisterer på å lese dette som danske fylliker.)

En ironisk utlevering av den norske folkesjela finner vi i flere av diktene i Haren Henriette og andre vers av Bo Gaustad. Som ambulerende kursholder kjenner jeg meg umiddelbart igjen i diktet ”Flyskrekk”: “Jeg er en enkel ku på tur / med flyskrekk og et lite jur” – og med refleks, kjeks og reisegips for venstre kne “venter [jeg] bare på beskjed / at flyet snart vil falle ned.”

Vår sjenerøse, nasjonale humanitære identitet rammes i diktet ”Ulltøy”: “I Afrika går barna rundt / i ullsokker som stikker / Dem har de fått i gave / i fra damene som strikker / på hundrevis av sokker / som de fyller opp i kasser / og sender dem til varme land / og håper at de passer.” 

Grisen (les gjerne mer om grisen her) har sine sjarmerende sider, og den har vist seg å kunne speile de mest menneskelige egenskaper – for ikke å si de norskeste. Ragnar Aalbu leker med ulike forestillinger om det erkenorske når han kobler vår folkepoet med harryhandel i grisens skikkelse: ”Alle griser har et syskenbarn på Svinesund”. Antallet som krysser grensa forsvarer for øvrig en egen avdeling for grisegutter. Norge – feier for egen dør.

I kortfilmen og bildeboka Skylappjenta har Iram Haq et pakistansk-norsk perspektiv på pubertet og løsrivelse – og både det pakistanske og det norske får passet påskrevet idet den askeladdaktige Normann forfører den ”eksotiske” jenta med skylapper. I likhet med Rødhette er hun ulydig mot morens formaninger på vei gjennom skogen til bestemor, men det er uklart hvem som er ulven: Den spionerende onkelen i Respekt Taxi? Bestemoren, som vil sende henne til Langtvekkistan? Eller eplekjekke Normann, som forlater Skylappjenta i snøen? Det er gjort med bred pensel, men samtidig males et bilde av et større stykke Norge.

Der leverpostei er det fysiske symbolet for norsk kultur og selvtilstrekkelighet i Kurt koker hodet, er and og brie, chili og sushi naturlige deler av kostholdet i abc-boka Lille Ting spiser av norsk-vietnamesiske Nhu Diep. Lille Ting er ei matglad jente med minimal intoleranse, ei heller mot det antatt uspiselige (Barbie, brunsnegler). Det fellesbarnlige understrekes, og her er ingen fokus på kulturelle konflikter – selv om Lille Ting er en råtass med kniver og spisepinner (”riv og pirk, plukk og hakk”). På linje med blant annet Gyldendals serie ”Verdens beste bildebøker” utvider Lille Ting spiser den norske barnebokmenyen. 

Etter dunkle hundreår under fremmed styre var det fantastisk med frihet – og å kunne være seg selv nok. Konge og fedreland, langrenn og leverpostei! I dag koster vi på oss litt selvironi, mens vi lurer på om brunsnegler virkelig er gode saker.

………………………………………………
Aalbu, Ragnar: Grundig om gris (2005), Cappelen
Diep, Nhu: Lille Ting spiser (2011), Cappelen Damm
Eriksen, Endre Lund: En terrorist i senga (2008), Aschehoug
Gaustad, Bo: Haren Henriette og andre vers (2008), Cappelen Damm
Haq, Iram: Skylappjenta (2009), Cappelen Damm (kortfilm 2009)
Kove, Torill: Den danske dikteren (2007), Cappelen Damm (animasjonsfilm 2006)
Loe, Erlend: Fisken (1994), Kurt koker hodet (2003), Cappelen. Illustrasjoner av Kim Hiorthøy