- Han er ikke litteraturviter, men bekymret far!

Av Kristin Ørjasæter, direktør i Norsk barnebokinstitutt

SMSn dukket opp på hjemvei fra en debatt om sex og vold i ungdomslitteraturen og var sendt fra en kollega som også hadde overvart den samme paneldebatten, arrangert av Foreningen !les i Oslo 3. mars. Anmelder Ola Hegdal fra Dagens Næringsliv var én av innlederne. Tre ganger i løpet av seansen hadde han passet på å si at han var litteraturviter.

Selv vil jeg insistere på at faget mitt handler om kunst og ikke om verken oppdragelse eller beskyttelse, så jeg nikket beroliget til mobilen, for jeg var blitt ganske opprørt over Hegdals helt feilaktige definisjon av sjangren. Han levde tydeligvis i den misoppfatning at ungdomslitteratur skulle skjerme leserne fra den harde virkelighet, hvis den ikke så gjør, er det ikke god litteratur.

Kvelden etter overvar jeg Elin Grimstads premiere på Universet på Det åpne teater. Det er et multimedialt musikkteater for barn om verdensrommet, med masse energi og spilleglede, fart og moro, og litt alvor representert ved hunden Laika. I 1957 ble Laika sendt ut i et romskip helt alene. Hun kom aldri tilbake. Skal så små barn få høre den forferdelige historien, tenkte jeg og møtte meg selv i døra idet jeg opplevde forestillingens kunstneriske høydepunkt.

Ett kjennetegn på barnelitteratur har vært at den forløser barnesinnet, ett annet at den har et didaktisk aspekt. Dette følger av henholdsvis opplysningstidens og romantikkens barnesyn på 17-1800-tallet, nedfelt i den tradisjonelle produksjonen og resepsjonen av barnelitteratur. I dag finner vi dessuten en rekke eksempler på barnelitteratur der barnets perspektiv har noe å lære voksne. Det henger sammen med vår tids syn på hva et barn er.

Det spesielle med barne- og ungdomslitteratur er ikke bare at det avspeiler den til enhver tid rådende idé om hva et barn er, men også at det er en nyttig kunstart. Barn blir bedre lesere av å lese skjønnlitteratur. De får ikke bare økt ordforråd, men også innblikk i andres sinn. Barneleseren får oppøvd sin empati, og sin refleksjonsevne, osv. Men barnelitteraturens nytte er dens svøpe når det skygger for erkjennelsen av at barnelitteratur først og fremst er kunst og derfor bør være fullstendig kompromissløs, kunstnerisk sett. Og et barneteater om universet ville antagelig ha måttet kompromisse dersom Laika ikke var blitt nevnt.

Den aktuelle debatten om sex og vold i ungdomslitteraturen avspeilet det samme problemet: Kan ungdomslitteratur fremstå som kompromissløs kunst, eller skal leserne skjermes for ubehagelige ”sannheter”? Hegdal mente opplagt det siste. Derfor tar han ikke litteraturen på alvor, påstår jeg. Den offentlige debatten om ungdomslitteratur har ikke sjelden berørt grensespørsmålet mot voksenlitteraturen. Grensene flyttes, heter det. Ungdomsromaner ligner på voksenromaner. Det er vel ikke noe problem? Ungdomsromaner forløser ungdomsperspektivet. Det er fint om voksne begynner å lese ungdomsromaner.

Ungdom leser ofte voksenlitteratur. På skolen skal de for eksempel lese Ibsen. Det er en selvfølge at grensene mellom ungdomslitteratur og voksenlitteratur er bevegelig, for kunstnerisk er det ingen forskjell og ingen grense. En roman er en roman. Men som Bakhtin hevdet i 1941 er romanen en skriftlig genre, med det mener han at den alltid er i utvikling. Og som Friedrich Schlegel skrev, er romanen en genre som er i dialog med sin tid og som alltid vil arbeide med å utvikle seg slik at den uttrykker sin tids erkjennelse på en adekvat måte. Dette er tanker fra ca 1800, tidlig romantikk. Men de behøver ikke være foreldet av den grunn.

En av de andre innlederne i debatten om sex og vold i ungdomslitteraturen, forfatteren Kari Sverdrup, hadde retorisk spurt om ungdom ikke tåler å lese om sin egen virkelighet, og slik fått tilhørerne til å tenke at det egentlig ikke er ungdommen som trenger beskyttelse, men de voksne som ikke orker å erkjenne at den virkeligheten barna deres vokser opp i kan være nådeløs. Hun hadde trolig rett.

Jeg kan slett ikke akseptere at vitenskapsmenn satte Laika alene i bane rundt jorda. Men bekymrede foreldre behøver vel ikke i utgangspunktet avvise den kunst som ønsker å kommunisere med sin tid om dens problemer? Litteraturvitere gjør ikke det. Eller?