Av Kristin Ørjasæter, direktør ved Norsk barnebokinstitutt

Gyldendal har nettopp offentliggjort at de er i ferd med å gi ut tre nye bildebøker fra henholdsvis Japan, Mexico og Sør-Afrika. Jeg forstår avisoppslagene som at dette er starten på en ny serie, der forlaget forplikter seg til å oversette verdenslitteratur for barn, på samme måte som det lenge er blitt utgitt verdenslitteratur for voksne på norsk. Hurra! Endelig et forlag som har tenkt å satse ordentlig på å gi ut ikke-vestlige barnebøker, tenker jeg. Når jeg leser videre oppdager jeg at forlagsredaktørene hevder at de statlige støtteordningene gjør det vanskelig å utgi oversatte bildebøker grunnet det faktum at det ikke finnes en støtteordning for dem. Nei, tenker jeg derfor videre. Det gjør ikke det, og bildebøker er dyre å produsere. Men er det statens ansvar?

Norge er et land i verden, vi er avhengige av å kunne forstå mange kulturer. Derfor er det viktig å gi barn tilgang til mange stemmer, ikke bare de norske, ikke bare de nordiske, eller europeiske og vestlige stemmene som allerede er godt kjent her. Det er ikke bare for barns skyld at dette er viktig, men også for den norske barnelitteraturens. Hvem har ansvar for den?

Å bringe verdenslitteraturen til Norge innebærer ikke bare å gi flerkulturelle barn en mulighet til å bli kjent med sine foreldres litterære kultur, og en mulighet for énkulturelle barn (hva nå det måtte være) til å bli kjent med ikke-norske stemmer. Det innebærer også å se på den norske barnelitteraturen med et bredere blikk og i en større sammenheng enn den nasjonale. Hurra for forlag som påtar seg den oppgaven. Jeg håper bokkjøperne støtter opp og at pressen skriver om bøkene (ikke bare om prosjektet).

I Norge har man helt siden nasjonalromantikken på midten av 1800-tallet betraktet litteratur som et nasjonskonstituerende fenomen, dvs at det har rådet en konsensus om at litteratur skrevet av norske forfattere formidler en bevissthet om hva det er å være norsk til det lesende norske publikummet. Men forståelsen av det nasjonale som en kollektiv identitet skaper et skille mellom oss og dem. Alle vi – som svarer til det samme Hva? – vi er innenfor – mens alle de andre, som ikke svarer til det samme Hva?, de er utenfor. I 1814 hadde nordmenn et behov for å definere norskhet som en avgrensning mot andre. Man ønsket å definere Norge som et monokulturelt samfunn. I 2009 er det et større behov å definere en kollektiv identitet som fungerer inkluderende. Det behovet representerer ingen innsnevring av hva det er å være norsk, heller ikke av landets nasjonale arv. Det handler om å ta konsekvensen av at lokale kulturer utvikles i dialog med andre. Det handler også om å forstå at kulturen i Norge utvikles gjennom å skape nye arenaer og om å ha et kunsttilbud som formidler de kulturene som integrerer Norge i verden. Dette er et ansvar for litteraturformidlerne så vel som for forfattere og illustratører, forlag og bokhandlere, presse, og ja – kanskje også for staten.

Hvis ikke det barnelitterære feltet evner å inkludere andre stemmer i litteraturene enn de tradisjonelle, vil den miste betydning, for en litteratur evner ikke å fornye seg dersom den lever i isolasjon. Hurra for oversetterne som gjør det mulig å delta i en verdenslitterær utveksling.

Norsk kulturpolitikk har skapt støtteordninger som sikrer barnelitteraturen gode rammevilkår. Derfor har den norske barnelitteraturen høy kvalitet. Oversatt litteratur har ikke de samme gode produksjonsforutsetningene. Staten støtter utgivelsene av norske forfattere og produksjonen av norske bildebøker, men har ikke tilsvarende støtteordninger til forlag som ønsker å utgi ikke-norske forfattere og bildebøker. Derfor våger ikke forlagene å satse på dette ikke-”safe” boksegmentet. Kanskje det burde være en sak for konkurransetilsynet?