Av Birgitte Eek, informasjonskonsulent Norsk barnebokinstitutt

En dag da jeg var fem år kom broren min hjem fra skolen med en heftet bok med bilder. At han kunne lese og ikke jeg hadde føltes uutholdelig ganske lenge, men den dagen fikk ordet søsken-kjærlighet en ny betydning. Hvordan en åtteårings nøkkel til lesegåten viste seg å være den eneste riktige vet jeg ikke, men da han satte seg ned og leste med meg sa det plutselig pling! Etter den dagen kom verden imot meg i vill fart med ord som ol-je-streik, fol-ke-vogn, tor-ske-rogn, cord-fløy-el og andre viktige ting.

Men da jeg etter over 30 år begynte å jobbe ved Norsk barnebokinstitutt og så igjen boka som lærte meg å lese, var det bildene jeg husket, selv om teksten hadde åpnet en ny verden for meg. De fleste illustrasjonene i bøkene jeg leste som barn skildret med hederlige unntak bare det teksten allerede hadde fortalt. Overraskelsesmomentet lå i gleden eller skuffelsen over om de stemte med bildene jeg allerede hadde skapt i mitt eget hode.

I dag er norske barnebokillustratører i bevegelse. Det er friksjon, fusjon, crossover og særegne uttrykk. Illustratørene leker med teknikkene og henter elementer og uttrykk fra bildekunst, design, film, tv, reklame og fotografi. Bildeboka består som regel ikke lenger bare av én historie, men to eller flere. Du kan ikke nødvendigvis stole på teksten, ser du ikke på bildene med et våkent blikk kan det være at du går glipp av den historien som tekst og bilde forteller sammen.

Også i utlandet har norske bildebøker de siste årene blitt kjent for sine nyskapende illustrasjoner. Det blir vi både hyllet og kritisert for. Illustratører som Stian Hole og Øyvind Torseter har mottatt høythengende priser, og i høst kom Bjørn R. Lie gjennom første nomineringsrunde under CJ Picture Book Festival i Korea. Flere utfordringer har Svein Nyhus møtt med sine illustrasjoner i bøkene Sinna mann og Håret til mamma, om familievold og psykisk sykdom, laget med samboer og forfatter Gro Dahle. For noen land blir dette for sterk kost. Eller de trenger lang tid på å vurdere om dette er riktig å utgi. Sverige utgir Sinna mann først i år, seks år etter at den kom.

Men også i Norge blir vår oppfatning av hva en bildebok kan tematisere og en illustratør illustrere utfordret. Det første barnet på månen av Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande og Stripekalven av Justyna Nyka og Marit Kaldhol kan være eksempler på dette. Den første boken har konsekvent brutt med kravet om en lykkelig eller i alle fall håpefull slutt: Lille Peter sendes ut i verdensrommet av mor og myndigheter under russernes måneeksperimenter på 60-tallet. Men Peter kommer ikke tilbake, i alle fall ikke i levende live. Stripekalven spiller på leserens forhold til kroppslighet og intimitet i historien om en kalv og dens brystfagre mor, en historie som har fått enkelte til å hevde at boka har seksuelle undertoner.

Bildebøker henvender seg i større grad også til ungdom og voksne. Et eksempel hentet fra utlandet er boka Ankomsten av den australske illustratøren Shaun Tan, en historie i bilder om en manns utvandring og integrering i et nytt samfunn med delvis surrealistiske skapninger, et bilde på hvilke dype kulturforskjeller et menneske må tilpasse seg når det etablerer seg et annet sted i verden.

Er mulighetene grenseløse? Utviskes forskjellene mellom barnelitteratur og litteratur for voksne gjennom bildebøkene? Konsensus om dette er det foreløpig ikke. Og det er vel nettopp slik et kunstfelt bør engasjere. Imens er det bare å lære seg å lese på nytt, det gjelder bildespråket denne gangen.