Inn i hodet til en forfatter

Av Lina Undrum Mariussen, administrasjonssekretær ved Norsk barnebokinstitutt.

Ei uke som hospitant hos nettavisa forskning.no har gitt meg et kjapt innblikk i hva forskningsverdenen har å by på. Det er særlig noe med naturvitenskapelige nyheter som virker deilig konkret: ”Denne frosken har overlevd istida.” ”Nytt gen kan forklare kreft”. Jeg som kommer fra det litterære fagfeltet, lurer på hvilke relevante nyheter jeg skal finne og slå i bordet med. Og det slår det meg hvor vanskelig det er å finne oppsiktsvekkende forskningsnytt innafor litteratur og skrivekunst.

Det er mye man kan si om litterære kunstarter og verk – sjangere, stilarter og teknikker, eller kunstverkenes dialog med sin historiske samtid. Dette forskes det på. Jeg for min del kan synes at uferdige tekster kan være vel så interessante som de ferdige – og hva som skjer på veien fram mot ferdig tekst. Er dette noe for forskningen? Hadde det vært litt stilig å forfølge skapelsesprosessen vitenskapelig og dokumentere absolutt alle steg i hvordan en tekst blir til?

Hvordan man skriver ei bok, vet ikke alltid en gang den som skriver. Skrivende liker neppe å framstille de kunstneriske valgene sine som tilfeldige, men den som blir spurt om grunnen til at teksten ble akkurat ”sånn”, har ikke nødvendigvis et språk for dette. Det er noe med den skapende prosessen som unndrar seg objektiv analyse.

På Norsk barnebokinstitutt myldrer det månedlig av ivrige studenter, når de kommer til nytt skriveseminar for å lære hvordan man skriver gode bøker for barn og ungdom. Sjøl har jeg vært student ved to forfatterstudier, i Bø i Telemark og i Tromsø, og kan skrive under på følgende påstand: Når skrivende mennesker møtes, oppstår iblant en nærmest barnslig nysgjerrighet, en lidenskapelig trang til å vite hva de andre gjør for å komme i skrivemodus. De fleste er mer enn villige til å dele erfaringer om sine teknikker for å få i gang motivasjonen, hjernen og språket: Tur i parken. Jogging. Oppvask. Brødbaking. Høy musikk, stillhet. Å finne et rom med utsikt, eller mure seg inne i et rom uten vindu. Å lese bøker av andre forfattere for å varme opp sitt eget språk, eller å kun konsentrere seg om sin egen stemme.

Mange av rådene motsier hverandre. ”Det hjelper meg å ta et glass rødvin”. ”Hvis jeg drikker, får jeg ikke konsentrert meg ordentlig, det funker ikke for meg.” ”Du må alltid ha en plan - du må vite hvor skal du med teksten.” Eller: ”Det som holder spenningen oppe, er å ikke vite hva som skal skje, dermed kan jeg bli overraska underveis mens jeg skriver.” Akk - til syvende og sist fins det ingen fasit.

Felles for skrivestudiene er imidlertid at lærekreftene står hardnakka på at skriving er noe som kan læres, det vil si, de språklige teknikkene man trenger for å skrive. Det fins en hel vitenskap rundt stilvalg, komposisjon og bruk av virkemidler: alt det man gjerne kaller den litterære verktøykassa. Det er noe betryggende ved disse håndfaste, konkrete rådene om synsvinkel, tempusskifter, oppbygging av avsnitt og tegnsetting.
Men talentet, stemmen og det indre trykket kan ikke læres. Det er visstnok noe man bare må ”ha i seg” – og dét får man gjerne høre titt og ofte som forfatterstudent. Samtidig er lærerne opptatt av å avmystifisere det skrivende arbeidet, ved å understreke at det nettopp handler om arbeid og ren utholdenhet ved skrivebordet. Som student ved en forfatterskole vil du aldri få høre at du skal sette deg rolig ned og bare vente på inspirasjonen.

De fleste skrivekurs legger stor vekt på klassens kollektive utveksling av tekster, og framveksten av skrivestudiene har skapt en arena for å granske teksters tilblivelsesprosess fra et ytre ståsted. På 80-tallet vokste den prosessorienterte skrivinga fram som et forskningsfelt innafor pedagogikken og en metode innafor skoleverket. Teknikker for å gi og motta respons på egne og andres tekster ble undersøkt, og man fulgte den dynamiske prosessen gjennom skribentens stadig nye utkast fram til en ferdig tekst.

Å følge en tekst utvikling fra uferdig til ferdig, innebærer at man har et fysisk materiale å undersøke. Guri Sørumgård Botheim skrev for noen år tilbake ei masteroppgave om hvordan Gunnar Wærness’ første diktsamling ble til. Hun fikk lov av forfatteren til å gå gjennom hans tekstmateriale på om lag 7 kg papir som besto av utkast, omskrivninger og strykninger, og granska hvordan materialet hadde utvikla seg underveis. Nesten 7 kg ”darlings” å drepe, før forfatteren sa seg fornøyd og sto igjen med ei ferdig diktsamling på 64 tynne sider.

Men hva med de usynlige prosessene inni personen som skriver – kan vi noen gang få festa dem til papiret, ferdig dokumentert? Man kan forske på teknikkene i den litterære verktøykassa, mens det er verre å fastslå hva talent er, hvor den egne stemmen kommer fra, og hvorfor noen ”har det” og får det til, og andre ikke. Kan forskningen en dag fortelle oss hva dette talentet består i?

Kanskje vil man finne ut at store forfattere har en hjernestruktur som skaper en særegen rytmesans, språklig hukommelse eller tenkning i bilder. Men vil vi egentlig vite dette? Det finnes forskning som antyder at enkeltmenneskers religiøse visjoner kan ha sin forklaring i epileptiske anfall. Jeg er ikke sikkert på at skrivende og lesende mennesker ville like å få avkledd sine forestillinger om kunstens skapende magi, og få dem redusert til en ren naturvitenskapelig forklaring som handler om hormoner og nerveimpulser. Kanskje trenger vi å bevare noen sorte hull i vitenskapen for å bevare vår nysgjerrighet, og for å være i stand til å la oss berøre av fenomener vi ikke fullt ut forstår.

I framtida lurer jeg på om man vil kunne feste elektroder til forfatternes hoder og kropper, og følge dem gjennom år av gangen, for å registrere all hjerne- og kroppsaktivitet som livene deres byr på, og som på en eller måte er involvert i den skapende prosessen. Få med alt, ned til minste detalj: Ulike hormoner i forfatterens hjerne. Registrerte synsinntrykk (en åker, en rød ball). Hvordan en stor sorg påvirka forfatterens tro på språket. De indre bildene som ble framkalt av å høre en sang fra barndommen, spilt i radio en tilfeldig dag. En drøm. En buss som var forsinka, og en setning som ble overhørt på nettopp denne bussturen og som ble notert ned i all hast. Alt som var med og forma veien fram til ferdig tekst. Det hadde vært noe. Det er en fantastisk tanke. Men jeg vet ikke om jeg egentlig ønsker at det skal bli mulig.