Kan vi snakke samme språk?

Av Kristin Ørjasæter, direktør, Norsk barnebokinstitutt

Se situasjonen for deg: Barnet sitter på mors fang med en bok foran seg.
So what? spør du kanskje: Høytlesning. Men saken er at boka er på skolespråket og mor snakker et annet språk. Det er nemlig 16 hovedspråk i dette landet. Hva gjør du da? Gir ut samme historie på alle de 16 språkene, selvfølgelig, slik at ideen om at barnet på mors fang blir lest høyt for kan realiseres.

På sommerens barnelitterære forskningskonferanse fortalte Andree-Jeanne Tötemeyer, Namibia, om denne høyst reelle utfordringen.

Over hele verden er barnelitteraturen ledsaget av en rekke engasjerte forskere. International Research Society for Children’s Literature samlet ca 400 av dem i Frankfurt i begynnelsen av august. Temaet for konferansen var Children’s Literature and Cultural Diversity in the Past and the Present. Temaet tatt i betraktning, er det bare naturlig at foredrag som inkluderte postkoloniale og nyhistorisk inspirerte analyser dominerte. I tillegg var et betydelig antall presentasjoner preget av et medieteoretisk fokus. Mange foredrag handlet også om manga og animerte filmer. Norden var godt representert på konferansen, med foredrag som spente fra studier over enkeltverk til nasjonskonstituering, globaliserings-, terror-, toleranse- og rasemotiver.

Dere går glipp av så mye, sa den portugisiske forfatteren Ana Maria Machado i sin plenumsforelesning. Dere kjenner bare en veldig liten del av barnelitteraturen. Med ’dere’, så mente hun alle vi som ikke leser de barnebøkene som gis ut i Latin-Amerika, Asia og Afrika. ’Vi’ dominerte nok konferansen, men det var også afrikanske og arabiske forskere der.

Hva er det så vi ikke vet at vi har gått glipp av?

De titlene jeg fikk mest lyst til å lese, av alle de bøkene vi ble gjort oppmerksom på, handler om hvordan barn kan gjenskape sin egen identitet etter tramatiske opplevelser. Som for eksempel Glynis Clachertys The Suitcase Stories: Refugee children reclaim their identities(2006), hvor barn forteller sin egen historie, eller Lucia Engombes Kind Nr. 95. Meine deutsch-afrikanische Odyssee (2004), som er en selvbiografisk historie om et barn som blir kasteball mellom redningsaksjoner og politiske valg. Begge inngikk i foredraget til Ingrid Wagener, Sør-Afrika.

Der jeg kjente meg best informert, var på de australske, amerikanske, nederlandske og nordiske parallellsesjonene. Det er fordi teoribruken er kjent i Norge også. Den australske professor John Stephens har for eksempel utviklet en modell for systematisk utforskning av stereotypier i barnelitteraturen, spesielt i illustrasjoner. Ph.d-stipendiat Paul Venzo, også Australia, undersøker tegnefilmer for barn med fokus på hvordan de videreformidler tradisjonelle stereotypier om rase. Alle de nederlandske forskerne jeg fikk anledning til å høre på hadde et mediefokus på barnelitteraturen, for eksempel Elisabeth Wesseling som snakket om hvordan misjonens adopsjonspraksis har skapt en idé om en flerkulturell barndom som repeteres i offentlige medier og i barnelitteratur. Professor Lynne Vallone, USA, tok også utgangspunkt i massemedias fremstillinger når hun satte fokus på pygmeens barnelitterære rolle.

De foredragene jeg har nevnt var ikke nødvendigvis de beste eller viktigste eller mest representative. Med 400 deltagere og 15 foredragssesjoner samtidig sier det seg selv at jeg gikk glipp av det meste av det som ble sagt i løpet av konferansens fem dager.
Det unike med konferansen var møtet med så mange hyggelige og faglig generøse kolleger fra inn- og utland. Det barnelitterære forskningsfeltet er relativt ungt. Og det er, så vidt jeg foreløpig kan se, et miljø velsignet fritt for spisse albuer. (Dette er nesten for godt til å være sant, så jeg holder muligheten åpen for at jeg en dag vil oppdage at jeg har tatt helt feil.)

Men det som virkelig forundret meg var at 400 forskere fra hele verden skulle møtes over så mange europeiske språk. Hele åpningsseremonien foregikk på tysk, og plenumsforedragene foregikk på tysk, spansk og engelsk – med tolk til enten tysk eller engelsk. Det var parallellsesjoner på spansk, fransk, tysk og engelsk.

Flerspråklighet er nok ikke bare en utfordring for barnebokproduksjonen i Namibia, men også for forbrødringen i den barnelitterære forskningsfamilien.