av Kjersti Lersbryggen Mørk

I tider med fri flyt av løyver og lemmer er det flere som fusker i helsefaget. Det kan være fristende å skylde på en særegen ukultur, men trolig har alle partier og klinikker sine kvakksalvere.

Barnelitteraturen er også full av humbug og viser stor oppfinnsomhet og lite nåde i sine kurer mot alt fra tommelsuging til vondt i urken.

Den tyske psykiateren Heinrich Hoffmann utfordret sin 1800-tallssamtids moralske eksempelfortellinger for barn med bildeboka Der Struwwelpeter. Eller gjorde han det?

Der enkelte ser ironi og ville overdrivelser i at barn dør fordi de går med paraply i uvær, har andre insistert på en bokstavelig lesning av tukt med frykt. I ”Historien om Knut som suget på tommelfingeren” vet moren råd for sønnens trøstesuging.

Riktignok er det ingen psykiater, men skredderen og hans store saks som i en grotesk scene gjør slutt på Knuts orale fiksering – og samtidig trigger kastrasjonsangsten.

En annen tysk barnebokklassiker med makaber humor er Max und Moritz, en bildebok om to gutter som begår sju syndfulle hyss mot voksne autoritetspersoner.
 

Skredderen er også med her, men det er bakeren og mølleren som får gleden av å gi guttene den endelige lærepenge. Max og Moritz males til smuler og ender som andemat.

Max og Moritz lever videre – i Knoll og Totts opprørske skikkelser. Disse amerikanske ugangskråkene får ofte juling, men har til nå overlevd kaptein Voms trusler – med tysk aksent..

I bildeboka Arkimedes og rulletrappa blir barnet et tilfeldig offer for en mannevond rulletrapp. Evreka og hennes katt Arkimedes strimles opp når de ikke klarer å hoppe av trappa i tide.

I tre dager arbeider pappa og hans oppfinnervenner iherdig før de klarer å gjenskape jenta og katten. Det blir noen forbløffende figurer og en stadig mer fortvilet far, særlig på den andre dagen, da de lagde ”tre mus, to løgne små jenter og ein halv katt”.
 

Her er en salig blanding av skapelse og oppstandelse, Disney, Dali og oldtidens store oppfinner.

På sine aparte hatter skal smartingene kjennes, og det er knapt tilfeldig at forfatter Sande er på plass med gjøkur på hodet, mens andre har hatter av assorterte kroppsdeler og -produkter. Scenen nærmer seg et freakshow – i forskningens navn – der skillet mellom subjekt og objekt utviskes. 
 

Freaks finner vi også i bildeboka Sageren. Magikeren Halvdan sniker seg rundt på natta med sag og kiste under mottoet ”alt kan sages og trylles”. Ordføreren blir halvt konge, halvt skurk, mens rektor Hektor, med beina til en ballerina montert bak fram, er dømt til bakstreversk tripping. Lemmer kappes og kombineres på oppsiktsvekkende måter, og Halvdan blir en krysning selv – av bøddel og kunstner.

Møtet med siamesiske Helene blir skjellsettende for Halvdan, som får mulighet til å sage henne ut av sirkusets og kroppens fangenskap. Heller ikke Helene blir en optimal symbiose av form og funksjon, men hun setter stor pris på sagas forvandling – til strengeinstrument – i siste scene. På en selsom måte tematiserer Sageren både surrealisme og kunstens bruk av levende modeller.

Det roalddahlske univers for voksne har en mørk og makaber tone som også finner gjenklang i fortellingene for barn. Svart humor og groteske forvandlinger rammer ofte frekke barn og autoritære voksne.

I Georgs magiske medisin huser familien Kranky ”det eldgamle, gråsprengte skrukkedyret som het bestemor” – en ufyselig heks, i Georgs øyne. 
 

Hennes vesen er forunderlig uforbederlig, til tross for medisinen hun tar fire ganger daglig. Derfor vil Georg teste en ny medisin med mer futt i – laget blant annet av de helsefremmende produktene flasshampo, hårfjerningsmiddel, skokrem, chilisaus, grisepiller og frostveske – ”så ikke radiatoren hennes skulle fryse til vinteren”.

Kuren har imponerende effekt – bestemor vokser bokstavelig talt ut av huset og må bo på låven – helt til manglende medisinsk måtehold blir hennes bane.

I Erlend Loes Kurt-bøker brukes også humor og ironi i detroniseringen av dumme voksne. Truckføreren og familiefaren Kurt forledes fort ut i hybris og fristelse, mens minstemann Bud, som ”bare er noen få år gammel og nesten ikke skjønner noen ting”, ofte redder sin far ut av kniper med ferdigheter lært i barnehagen.

I Kurt quo vadis? føler Kurt seg svært ubetydelig i møte med sin arkitektkones kolleger og legevenner. For å få applaus og bidra til en renere verden, kjøper Kurt en støvsuger og en skjøteledning på titusen meter. Prosjektet strander i Tyskland, men på Kielferga har Kurt og Bud stor suksess som doktorer. I Oslo søker de derfor jobb som spesialister på støvsykdommer med utdannelse fra Tyskland.

Med hvite frakker, personsøkere og plaster til lidelser innvortes som utvortes går det bra – en stund. Så blir det skandale, og Kurt og Bud løper til Buds barnehage og gjemmer seg på lekerommet. Heller ikke i Kurts verden ville det hjulpet å vifte med et brevkurs i en slik situasjon. 
 

I likhet med Kurt har Reven og den retthalede Grisungen et frimodig forhold til patenter, autorisasjoner og amputasjoner. Myggsprayen deres består av illeluktende mat som har gått ut på dato, ingredienser som finnes i overflod i Revens kjøleskap.

I Prikkesyken etablerer duoen en doktorgeskjeft, der Reven er dr. Girlander mens Grisungen veksler ufortrødent mellom pasient og sykepleier.

Det er moro å lure til seg marsipankake fra Kua med en prikkesyk Grisunge, men selv tar Grisungen time out når sjarlatanen Girlander foreskriver en tvilsom organfjerning:

”– URKEN? sa Grisungen forskrekket. – Hva er det? Har jeg dårlig urk? Reven nikket alvorlig. – Spørs om den ikke må tas”.

Muligens på grunn av sine svært alternative metoder, samt en overhyppig foreskrivning av Konglomerin, er Girlander en populær fastlege. Populariteten begrenser imidlertid kakespisingen i den grad at Girlander ser seg nødt til å bruke den kjempelange, kjempevonde amerikanske bøffelsprøyta på ethvert tilfelle, det være seg hikke eller vondt i foten. Her er ingen bønn, ingen engler.

*

Pippi fikk sin medusin mot røde hunder og erter i nesa. I lek, kunst og kvakksalveri er alt lov – også å utfordre vitenskapen. Likevel vil folk bli syke av sykehus. Heller ikke barnelitteratur blir man nødvendigvis frisk av.

____________________

LITTERATUR

Aurtande, Lars M. og Bjørn Arild Ersland: Sageren (2006), Damm

Busch, Wilhelm: Max und Moritz (1865). Oversatt og gjendiktet av Gerda Moter Erichsen under tittelen Max og Moritz (2009), Kolofon

Dahl, Roald: Georgs magiske medisin (1982), Gyldendal. Illustrert av Quentin Blake.

Dirks, Rudolph: The Katzenjammer Kids, tegneserie fra 1897. Norsk tittel er Knoll og Tott.

Hoffmann, Heinrich: Der Struwwelpeter (1845). Oversatt og gjendiktet av Gerda Moter
Erichsen under tittelen Busteper (1997), Cappelen Akademisk

Loe, Erlend: Kurt quo vadis? (1998), Cappelen. Illustrert av Kim Hiorthøy

Rørvik, Bjørn F. og Per Dybvig: Myggsprayen (2007), Prikkesyken (2010), Cappelen Damm

Sande, Hans og Gry Moursund: Arkimedes og rulletrappa (2002), Gyldendal