av Kjersti Lersbryggen Mørk, NBI

– perler fra svin

Føler du deg uggen eller utslått? Mangler du valium og vaksine? Det gjør grisen også. Fatt mot, grav deg ned og lytt til vise ord fra griser i barne- og ungdomslitteraturen.

Nasse Nøff , Hundremeterskogens engsteligste, er ingen fanatisk tilhenger av såpe og medisin. Tvert imot. Etter å ha vært i lomma på Kengu, lykkes det Nøff til slutt å unnslippe hennes helsefanatiske favntak.

Da er det rent nydelig å rulle seg bortover bakken for å få den hyggelige, gamle fargen sin tilbake. Sniker sporer seg innpå deg, gjør som Nøff og løp rett hjem (dersom det ikke hjelper å slikke seg på nesen). Der bør du vurdere å spille syk. Og blir du syk, send flaskepost (HJELP! NASSE NØFF (MEG)) og vent på hjelp.

Et annet svin, som riktignok kaster hatt og slips før han slipper seg løs i søla, er herr Gris . Gentlemansgrisen, som sverger til spaserturer og en liten, liten whisky hver kveld, tyr til film og litteratur ved eksistensielle kriser.

Litteraturen er dessverre full av dårlige råd for hvordan man flørter med grisefrøkner. Å stupe kråke strider mot grisens natur – trynet må plastres, halen må spjelkes. Heldigvis byr filmen på mer naturlige sjekketriks, og frøken Gris faller fullstendig for ”Jeg elsker Eder, skjønne Frøken. Vil I dele Eders liv med meg?”

Gode grisen Gaute lider av tungsinn og vrangforestillinger. Det er fort gjort å forveksle en rund, rumlende mage med graviditet – særlig dersom ens eget bibliotek kun er tilgjengelig gjennom bildene i bøkene.

Gautes barnløse og beleste venninne Gerd – i Nigella Lawsons skikkelse – gir oppskriften på det gode griseliv: God mat, godt selskap og gymnastikk. Grisunger bare grafser, gauler og glefser. Det gjør godt å få hull på byllen, selv om det ikke er en liten go’gris som kommer ut. Og når Gaute har grått ferdig, vil han gjerne at Gerd skal lære ham å lese.

Reven og Grisungen er en god blanding av gutta på skauen og svindlere med stil. De infiltrerer dåsemiklenes rebusløp, diskes for juks, men ender likevel opp med hovedpremien – svingstolen Luxus swing. Revestrekene omfatter også en tutomat som tuter når man putter på fulle flasker og andre godsaker. Kongler gir ingen uttelling, men Kuas hjemmelagede kjempesjokolade mottas med henrykt tuting.

Når Revens teppe krever rens og den hissige fjompenissen Papp ikke vil låne bort sin kraftige konglesuger av dansk fabrikat – men tvert i mot bruker sugeren til å bygge seg opp et foruroligende lager av masseødeleggelseskongler – kles Grisungen opp som den danske sugekortkontrolløren Ole Busk. Med granbarbart blir det dansk helt av seg selv og Papp faller for egne kongler og sin danskspråklige svakhet. Ekte helt eller nyttig idiot - som grisunge når man langt med en god venn, list og litt lureri.

I Grundig om gris tilbakevises mye sludder om grisens vesen. Det viser seg nemlig at de fleste griser elsker ribbevegger og at 2 av 3 griser liker turer i skog og mark (jeg var for øvrig ikke klar over at ”turer i skog og mark” kunne bety litt hardhendt gymnastikk – takk til student med oversikt over kontaktannonsekoder).

Det skal likevel innrømmes at noen griser har svin på skogen: Rånere holder seg helst ved nærmeste gatekjøkken og alle griser har et syskenbarn på Svinesund, med egen avdeling for grisegutter.

Til slutt er vi ved Griseparadis . Jack, en voksen mann med medfødte misdannelser, har levd hele livet isolert med en invalid og alkoholisert mor. Hun hoster blod og bruker kjepp og grov kjeft på ”misfosteret” med ”svineskallen”. Jacks eneste trøst er grisene i kjellerens griseslott – bygget av den forsvunne og sterkt savnede faren.

“Uten grisene ville jeg vært i nød for kjærlighet og kanskje kunne jeg blitt vridd i sinteformer, slik som mamma, og ville skylde på. Jeg kjenner denne slags innfall, lysten til å lage vondt, og jeg tror jeg kunne slå inn store skader og trampe ting til støv hvis den tok meg.

Iblant, mest i mørke stunder eller på randen av drømmetanker eller inni der minnene er, kjenner jeg lengselen etter en annen å lage ord med. En menneskegris som ikke roter til munnen min med skylding på, en som hører på innitankene mine og snakker ut sine.”

Lengselen etter en annen å lage ord med får Jack til å nærme seg fjortenårige Holly, ei skarp jente med tenåringskomplekser og -konflikter. Det paradisiske griseslottet åpnes som et vakkert fristed, et ivaretakende fellesskap med Frøya, Ferskenknupp og Dulteren. Men med kvinnen kommer også farer fra verden utenfor. Vennskapet mellom ei ung jente og en skremmende stygg mann er umulig. Jack forutser tidlig sin skjebne som ”misfoster for alle” – han må ofres og bli av griseslekt, fortært av sin egen flokk.

Helse er mer enn fargen på snørret. Tross rådet om total isolasjon. Voksne som barn trenger en kjælegris i krisetider.

Referanser:

1. A.A. Milne: Ole Brumm (1977), Bokklubbens Barn
2. Ulf Nilsson og Fibben Hald: Her er en liten gris. En hel roman for små barn (1994), Aschehoug
3. Merete Morken Andersen og Hilde Kramer: Gode grisen Gautes lille gråtebok (2007), Gyldendal
4. Bjørn F. Rørvik og Per Dybvig: Serien om Reven og Grisungen (2001-2008), Cappelen Damm
5. Ragnar Aalbu: Grundig om gris (2005, 2008), Cappelen Damm
6. Kitty Fitzgerald: Griseparadis (2006), Gyldendal