av Dag Larsen

Utdanningsleder, Norsk barnebokinstitutt

Det heter barne- og ungdomslitteratur. Det betyr litteratur for folk som er ulike. Det er større forskjell mellom en fireåring og en sekstenåring enn det er mellom en sekstenåring og en som er tjueåtte, selv om vi måtte mene at sekstenåringen ikke er voksen, mens tjueåtteåringen er det. Likevel snakker noen om barne- og ungdomslitteratur som om det skulle være én type barnelitteratur, selv om litteraturforskningen har påvist at noe slikt enhetsbegrep ikke framtrer i litteraturen selv.
 

I det siste har jeg spurt meg selv om hva ungdomslitteraturen egentlig har å gjøre sammen med barnelitteraturen. Det er sikkert noen som mener at jeg ikke burde gjøre det, som leder en forfatterutdanning i barne- og ungdomslitteratur. For ikke å snakke om at jeg også har vært leder av barne- og ungdomsbokforfatterne. Jeg føler meg ikke særlig modig når jeg spør likevel.

Grunnen til spørsmålet har mindre med barnelitteraturen å gjøre. Den er sannelig sammensatt og mangfoldig; fra bøker for småtasser som ikke kan lese, til barn som er på vei inn i ungdomsskolen. Barnelitteraturen her til lands er vital. Den innehar mye av det samme som preger strukturene i voksenlitteraturen: Store innslag av triviallitteratur, bred serielitteratur, mange oversettelser, og – takket være gode rammebetingelser (statlige og avtalebaserte) – kvalitetslitteratur som på sitt beste står for litterær fornyelse og som har innslag av bøker med henvendelser (om enn ulike) til både voksne og barn. Debatten om hvordan henvendelsene gjøres, og om barn flest får det med seg, er permanent. Heldigvis.

Men kan friskmeldinga av barnelitteraturen også gjelde for ungdomslitteraturen? Tja. Det er mange gode bøker som kalles ungdomsbøker. Men jeg mener at de fleste av dem egentlig er barnebøker. De befolkes ofte av hovedpersoner som er femtenseksten og leses gjerne av folk som er rundt tretten. Ikke alltid blir de godt plassert i bokhandel og bibliotek, og formidlerapparatet (inkl de som bør sørge for at bøkene får kritikk og omtale) plasserer rett som det er bøker som er myntet på barn blant bøker til folk godt opp i tenåra. Dessuten: Ikke mange ungdommer liker begrepet ”ungdom”. Det klinger av barnsligheter og åttende klasse. De vil helst ha tak i noe som er mer oppover i alder, noe som voksne like godt kunne lese. Og ungdomslitteraturen og deler av litteraturen for voksne får flere bøker som er skrevet for dem som for femti år siden ville bli kalt nye voksne, men som i våre dager ennå holdes i utdanning og er dømt til ungdom, men som avkoder avanserte fortellerstrukturer (fra andre medier) og som er klare for bøker av sammensatt karakter. Eller: bøker som sies å overskride kategorienes grenser. Dette skjer ikke fordi forfatterne ”vil det” eller er så opptatt av å tøye grenser. Det skjer fordi grensene er uklare og brutt for flere år siden, det skjer fordi samfunnet er endret, bl.a i krav til utdanning og arbeid, og med framveksten av nye medier. At det også er påvirket av en verden med uklare grenser, med parallelle kulturuttrykk, sier seg selv.

Litteraturforskeren Åse Marie Ommundsen, legger i disse dager fram sin doktorgradsavhandling, kalt Litterære grenseoverskridelser – når grensene mellom barne- og voksenlitteratur viskes ut. Hun problematiserer barnelitteraturen og ungdomsromanen ved å påpeke at grensene mellom barn og voksne er endret og i ferd med å viskes ut. Men hun understreker at det må finnes en grense for hva som er barnelitteratur. Doktorgradsavhandlingen hennes gir etter min mening et viktig forskningsbasert bidrag i en helt sentral debatt om samtidslitteraturen for barn- og ungdom her til lands. Hun drøfter grensene for barnelitteraturen, men har et uavklart forhold til grensevurdering av hva en ”ungdom” kan være.

Det er i og for seg ikke underlig. Usikkerheten preger hele litteraturfeltet, fra forfattere til formidlere. Og de fleste ungdommer oppsøker i liten grad ungdomslitteraturen. Mange av dem begynner rett på voksenlitteraturen, og får ikke med seg at det finnes et litterært interessant og spennende boksjikt som henvender seg til unge på grensa til å bli voksne eller unge voksne. Denne litteraturen blir i dag tatt inn i ungdomslitteraturbåsen og sultefores der, hvis den ikke havner mer tilfeldig i voksenlitteraturen. Uansett havner den i skyggen av både barnelitteraturen og voksenlitteraturen. I engelsktalende land brukes en samlekategori (ikke en enhetsbetegnelse) som ofte kalles ”young adults”. Ikke vet jeg om unge folk her til lands, mellom 14 og 22 år, vil sette pris på å bli kalt ”unge voksne”, men jeg ønsker meg en profilering – og dermed en tydeligere retning, først fra forfattere og forlag, så fra bokhandlere og bibliotek - av bøker (fra mulige klassikere som Den Unge Werthers lidelser til The Catcher in the Rye og til Kurtby) til gutter/menn og jenter/kvinner i disse aldersgruppene.

Går det an å be om noe mer fart på feltet? Dersom doktorgradsavhandlingen til Åse Marie Ommundsen understreker behovet for litterær debatt, bør den også føre til et annet ordskifte: Er det formidlingskategoriene eller litteraturen som ikke er i takt med sin egen tid?