Av Hanne Kiil, litteraturpedagog ved Norsk barnebokinstitutt

Bildebøker i det nye årtusen var temaet på årets internasjonale forskerkonferanse The Child and the Book 2011 som ble holdt i Oslo denne våren. En av de nordiske forskerne hadde behov for å slå fast at vi er ulike. Både innvendig og utvendig. Men den indiske forleggeren Arundhati Deostale hadde et annet budskap: “but we tend to harp on differences which are not so vital, taking the similarities which are deeper, for granted”.

Med dette som utgangspunkt hadde hun vært med å bygge opp A&A Book Trust, en non-profitt organisasjon som arbeider for å spre bildebøker og leseglede til barn som bl.a. av økonomiske årsaker har liten tilgang til bøker. Ofte ble bøkene hengt opp på en snor i klasserommet, og flere steder fungerte denne bok-snoren også som landsbyens bibliotek.

A&A Book Trust vil at minst 20% av boksamlingen skal være stemmer fra utlandet, og de er derfor stadig på jakt etter fortellinger og kunstneriske uttrykk fra andre kulturer. Samtidig er de opptatt av å fremme fellesskap og forståelse på tvers av landegrenser.

Mange av oss forbinder India og hindusime med religionsundervisningens tre k-er: ku, kaste og karma. Hva kan norske bøker bidra med? Foreløpig er åtte norske bildebøker oversatt. To av dem bærer allerede i tittelen bud om allmennmenneskelige reaksjoner og relasjoner: Når to er sinte av Tor Åge Bringsværd og Tina Soli og Uvenner av Trond Brænne og Per Dybvig.

Den indiske organisasjonen velger gjerne bøker med dyr som hovedperson. De forskjellige dyrenes ganske så gjenkjennelige menneskelige egenskaper er noe barn i alle land kan more seg over. Fra Sverige har de hentet inn bildebøkene om Mamma Mø, skrevet av Jujja og Thomas Wieslander og illustrert av Sven Nordqvist.

A&A Book Trust er også opptatt av bøker som speiler ukonvensjonelle jenteroller i forbindelse med et internasjonalt prosjekt som skal ”address the mind-sets and deep rooted gender disparity”. I den forbindelse vil de oversette Snill av Gro Dahle og Svein Nyhus. De har nettopp oversatt Pippi. Og om Pippi var det bare en ting å si – hvorfor i all verden hadde det tatt så lang tid før hun kom seg til India?

Vanligvis henvender organisasjonen seg til aldersgruppen 6-11 år. I ungdomsbøkene støtte de nemlig ofte på temaer som er vanskelig å ta opp i barne- og ungdomslitteratur i India. Deostale sier det slik: ”We are not yet ready for nudity, domestic violence, divorce, strong negative feelings and death.”

En finsk forsker stusset over hvilke finske bøker som var valgt ut til oversettelse. Riktignok var disse bøkene litterært sett gode, men den oppegående mora i boka lever med en mann uten å være gift. Hvordan kunne dette gå an? ”No problem. In India she is married” slo den indiske forleggeren fast med et smil. Tiden var ennå ikke moden for et sånt forhold. Men, mente hun, det skal vel ikke stoppe indiske barn fra å bli kjent med gode bøker fra forskjellige land? Det er som om konklusjonen i Mamma Mø faller og slår seg har relevans langt ut over dyreriket: ”Av og til skal man ikke fortelle sannheten før det har gått en stund.”

Og Mamma Mø har tydeligvis noe å si de indiske barna for hele fire bøker om hennes opplevelser er allerede utgitt. Flere av deltakerne lurte på hvordan Mamma Mø fungerte i India hvor kua er hellig? Men det var ikke noe problem. Tvert om – eller for å bruke Arundhati Deostales egne ord: ”We don’t mind her having fun at all! Just don’t harm her.”

 Foto: NBI og Damm