Når møllkulekappene snakker

Av Dag Larsen, forfatter og leder av forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt.

I denne bloggen skal jeg henge meg på sjefen min. Kristin Ørjasæter presenterte en blogg her nylig, der hun gikk i rette med folk som kaller seg litteraturvitere, men som opptrer som bekymrete foreldre. Jeg er ikke uenig med henne, tvert om, men har lyst til å fyre enda mer oppunder. Av en eller annen grunn har vi begge hengt oss opp i den tyske romantiker, filosof, poet og! kritiker Friedrich Schlegel. Hvis det er tilfeldig, er det kanskje fordi Schlegel kan regnes som en blogger i sin tid?

Litteratur er et forhold mellom forfatter og leser, sies det. Hadde det bare vært så enkelt! Men litteratur er avhengig av formidling, og formidlerens – mellomleddets – mange roller synes ofte å være viktigere enn både boka og leseren. Ingen annen instans i lesingen har så sikre meninger om bøker som formidlerne. De er smaksdommere og skjønnsforvaltere. De bør ha peiling. Eller som Schlegel skrev: ”Kritikeren er en leser som drøvtygger. Han burde altså ha mer enn én mage.”

I dag forvaltes formidlerrollen av forlag, bokhandel, kritikere, bibliotekarer, lærere, bokprogramledere av alle slag, osv. Og selv uten å ta med den markedsmakten flere av disse instansene har, så er hva de liker og ikke liker ofte avgjørende for om forfatteren i det hele tatt når fram til en leser. Dermed er bruk av et liberalt skjønn og en bred litterær orientering godt å ha med seg for den som skal felle dommer. Nøyaktighet er heller ikke så dumt. Men det blir trøbbel når en formidler er unøyaktig og holder så hardt på egne formyndermeninger at fakta ikke interesserer.

I barne- og ungdomslitteraturen er formynderrollen dobbelt problematisk, fordi det er her at vi finner den største avstanden mellom forfatter og leser. Avstanden er naturgitt: Forfatteren er voksen. Leseren er primært et barn eller en ungdom. Sjelden eller aldri får de anledning til å si seg uenig med formidleren. Og så har vi de bekymrete foreldrene som vil sine barn alt vel, og derfor mener at bøkene fra deres sorgløse barndom (da foreldrene deres var veldig bekymret) er de beste.

Men foreldrerollen er ikke litteraturformidlerens. Ennå er det dessverre sånn at noen formidlere ikke har fått med seg det, enten de nå skriver i Dagbladet eller Dagens Næringsliv. De blir som nybegynner-foreldre, som med vage minner om deltakelse i utagerende hjemmealenefester får plutselige anfall av overdreven bekymring for andres og/eller eget avkom. Det er en rørende rolle den bekymrete voksenleseren skal spille, som tar på seg kritiker- eller formidlerkappen for å prosedere mot synden i barne- eller ungdomslitteraturen. Men det er et så utgammel kostyme at det har en eim av møllkuler.

I nesten hele barnelitteraturhistorien har det vært strid mellom det didaktiske og pedagogiske på den ene siden og det frihetlige og kunstneriske på den andre. Det er en strid som verken er avsluttet eller entydig. Men det er både snålt og latterlig at det ennå er noen harde fakta som det må stadig kjempes om, og gjerne med bekymrede foreldre som leker kritikere eller omvendt.

Høstens to kritikere med store møllkulekapper, var Cathrine Krøger i Dagbladet og Ola Hegdal i Dagens Næringsliv. (Tidligere var det bl.a. forfatteren Torgrim Eggen som brukte sin bittelille datter, altså en analfabet, som sannhetsvitne i en barnelitterær kritikk.). Ola Hegdal bekymret seg svært over sexskildringene i ungdomsbøkene. Han ble litterært bøtelagt av Eva Haga Rogneflåten i Ønskebok (www.onskebok.no) på et nylig avholdt seminar i Foreningen !les.

I Ønskebok leses bøkene grundig av en stor stab kvalifiserte formidlere. De er bibliotekarer. De klassifiserer og lager oversikter, også om bøkenes innhold. Rogneflaten kunne med klare tall påvise at sexinnslaget i ungdomsbøkene ikke er store greiene, og at det meste er av det dydige slaget. Dette faktum gikk ikke inn på Hegdal, han minnet meg om en som hadde feilparkert men ikke ville høre snakk om det var hans bil.

Spørsmålet er i grunnen enkelt, og det er nok et vedvarende forskningsprosjekt: Hva må til for at formidlere med kritikk og omtale som geskjeft begynner å vurdere barne- og ungdomslitteratur som litteratur og ikke oppdragelse? De som gir seg ut på en slik oppgave kan godt gripe litt tilbake og minnes Schlegel: ”Sømmeligheten har ikke noe med å gi poesien ordrer”.

Sannsynligvis må det mer lesing og kunnskap til for at litteraturen for barn og ungdom skal få lov til å være litteratur. Og at forfatterne holder på at de skal skrive om livet, ikke oppdra små og store til å leve.

Les om ungdomsbøker på dagbladet.no.