Norge i verden, verden i Norge

Av Birgitte Eek, informasjonskonsulent ved Norsk barnebokinstitutt

I Aftenposten søndag 14. juni skriver Jonas Gahr Støre om viktigheten av å få norsk litteratur synliggjort i utlandet i kronikken Ikke oversett, oversatt!. Allerede Ibsen uttrykte behovet for at språket ikke måtte bli en barriere for at dramatikken hans skulle bli synliggjort i utlandet ifølge Støre. Utenriksministeren berømmer med god grunn oversettere, NORLA og norske utenriksstasjoner for jobben de gjør for å få frem norske interesser, norsk kultur, norske stemmer og Norge i utlandet.

Tre dager før Støres kronikk stod på trykk ble rapporten Arbeidsvilkår blant kunstnere med innvandrerbakgrunn av forskeren Helene Egeland presentert på Litteraturhuset i Oslo. Rapporten er initiert av Norsk kulturråd og er en forstudie til et større forskningsprosjekt.

Ser man på de positive resultatene for norsk litteratur i utlandet er det verdt å kaste et blikk på muligheten for å la stemmer fra andre kulturer slippe til hos oss. Ifølge Egeland skulle Mangfoldsåret 2008 bidra til å fornye et kulturliv som var fanget i en nasjonal ramme som ikke lenger kunne anses for å være gyldig.

Den mangfoldsorienterte kulturpolitikken kan lett bli en problematisk blanding av kulturpolitikk og integrasjonspolitikk, og særlig litteraturfeltet sliter fortsatt med tilgjengeligheten for skrivende personer med en annen kulturell bakgrunn bosatt i Norge. Norsk barnebokinstitutt(NBI) har jobbet aktivt over flere år for å synliggjøre sin forfatterutdanning for barne- og ungdomslitteratur også i innvandrermiljøene, og har rekruttert flere studenter som nå har gjennomført utdanningen. Samtidig er det viktig å understreke at kravet om kunstnerisk kvalitet er det eneste kriteriet for opptak.

Dette er også i tråd med Norsk kulturråds syn på litterær kvalitet. Den dreier seg ikke om hva en tekst handler om eller hvem som har skrevet den, men om hvordan teksten fremføres og fungerer. Jakten på den store innvandrerromanen blir derfor meningsløs slik seksjonsleder for litteratur, Mari Finess, uttrykker det i Egelands rapport. Det samme understrekes av Mahmona Khan, student ved NBIs forfatterutdanning 2007-2009, i intervjuet Alt er mulig, alt kan bli en historie på NBIs nettsider.

Det som fortjener jevnlig oppmerksomhet fremover er derimot mulighetene for personer med en annen bakgrunn enn den etnisk norske å komme dit at teksten deres faktisk blir vurdert. Dette handler om et bevisst arbeid med språklige barrierer, og en åpenhet for at enkelte miljøer ikke nødvendigvis innehar den nødvendige oversikten over hvordan man åpner de dørene som finnes.

Det er vi som sitter på formidlings- og vurderingsarenaene som må komme på banen og ta grep for å åpne opp for en naturlig tilstrømming og synliggjøring av nye stemmer. Like viktig er det å få inn flere personer med ulik bakgrunn i utvalgene og forlagene der vurderingene gjøres. Det hele er en møysommelig, men svært viktig prosess.

Kunsten lar seg ikke stoppe og godt er det. Men det er først når flere ulike stemmer både kan uttrykke kunst og vurdere den at vi kan begynne å snakke om at vi tar på alvor at norsk kunst og kulturliv ikke er som det en gang var. Norsk kulturråd har flere ordninger som skal fange opp kunstnere med en annen bakgrunn enn den etnisk norske.

Men det er et felles ansvar for alle kunst-, kultur-, og utdanningsinstitusjoner å nå frem til nye grupper. Og å ha et åpent blikk for hvilke rekrutteringsformer som eventuelt ikke fungerer. Først da kan vi snakke om en likeverdig vurdering av kvalitet basert på det enkelte kunstneriske uttrykk. Og tillate oss å bli like stolte av det norske hjemme som det norske ute.

Det innebærer også at vi våger å redefinere hva det norske er. For foreløpig har jeg en mistanke om at det å finne en Lars Saabye Christensen-roman i en kinesisk bokhandel vekker litt mer nasjonalromantiske følelser enn om det hadde vært en bok av en nordmann som het Hassan Ali eller Farah Muhammed.