Nostalgitripp

Av Lina Undrum Mariussen, administrasjonssekretær ved Norsk barnebokinstitutt.

I barnebokmiljøet snakkes det om hvor problematisk det er at det er de voksne som velger ut bøker til sine barn. At de styres av sin egen nostalgi, og mye heller henfaller til gamle favoritter som Egner og Lindgren enn å sette seg inn i hva som utgis av god og aktuell barnelitteratur i dag.

Men noen ganger vil ikke de voksne være voksne og ansvarlige og pedagogiske og oppdaterte. Noen ganger vil de bare tenke på seg sjøl, og sine egne litterære lyster, som de egoistene de ofte ønsker at de kunne være. Og i anledning at det er fredag og straks helg, vil jeg gjerne støtte disse nostalgiske, egoistiske voksne leserne for ei stund. Dere må bare ha meg unnskyldt.

Jeg vet et sted hvor lesende voksne blir som barn igjen…

Kuer, gras og bøker: Fjærland i et nøtteskall
Kuer, gras og bøker: Fjærland i et nøtteskall

… hvor det lukter silo, fjord og støvete bøker, og det er i Bokbyen i Fjærland. Innerst i Sognefjorden ligger denne perla som et irrgrønt og perfekt feriemål for dedikerte lesehester, omgitt av brearmer, fjell, måker og beitende kyr og sau.

Der har jeg noen somre sittet i boklåven Tusund og ei natt og frøse foran kassaapparatet med tjukke ullgensere, gått langs hylleradene på bokutsalget Arnold og plassert ut nyinnkomne bøker, stått på Kaffistova og stekt vafler og sett voksne mennesker gråte idet de gjenfinner et nesten glømt bokminne fra sin barndom. Her finner de tilbake til historiene bak deres egen tilblivelse: ”Jeg kan ikke tro at jeg fant den. Min mor leste denne. Jeg ble oppkalt etter heltinna i denne boka!”

Folk blir oppriktig lei seg når de sommeransatte må beklage og si ”Vi er dessverre utsolgt for både Frøken Detektiv-bøkene og Nordahl Rolfsens lesebok”. Folk står på venteliste fordi de så sterkt ønsker seg disse bøkene, og det er nesten aldri noen som spør om titler som kom ut i fjor. Det er nostalgien som råder. For det er ikke slik at barnebøker bare er for barn. Det voksne publikumet synes aldri å vokse fra sin egen barndom. Kanskje leter de blant bøkene etter minnene om en uskyldstilstand.

På et vis oppløser tida seg på et slikt sted, og skaper ei alternativ tidssone som ikke styres av høstlister, bestselgerlister og bokhandlenes A- eller B-abonnement. Bøkene går inn i sirkulering, resirkulering, og det moderne og det gamle står side om side i hyllemeter på hyllemeter med bøker, og er på samme tid bibliotek, antikvariat og levende bokhandel. Det er ikke bare støvete bøker fra eldre menneskers dødsbo som leveres inn – også hele nedlagte skolebibliotek åpenbarer seg på kaia i Fjærland fordi bibliotekarene ikke har hjerte til å kaste bøkene eller la alt gå på 10-kroners salg på nabobiblioteket. De har kjørt milevis for å avlevere bøkene til sitt nye hjem, og plutselig står det et lass av pappesker på kaia, som forundringspakker som venter på å bli åpna.

Å reise til Fjærland, den grønne bygda midt mellom to lange tunneller i Sogndal, er som å tre ut av tida for ei stund. Når en går av bussen eller åpner bildøra, er det mest umiddelbare som slår en, den sterke lukta av fjord og grønt, gras og fjell, og lyden av måkene. Kanskje føler de voksne ferieturistene seg som barn igjen nettopp fordi alt som omgir Bokbyen vekker til live sanseapparatet – synet av det urgrønne vannet, smaken av iskremen i sola på benken utafor butikken, lukta av bøker stående tett sammen i lett fuktige rom når det regner. Blåbærene man plukker med seg langs den svingete veien langs fjorden.

Det er som om støyende byer, skilsmisser, mobbing, overgrep mot barn, forurensning og angsten for global oppvarming ikke eksisterer i Fjærland. En får ikke lyst til å problematisere barnelitteratur. En får ikke lyst til å kreve at den må skjerpe seg eller handle om noe bestemt og viktig og tidsriktig. En får bare lyst til å være et enkelt menneske, gå i sine barndoms fotspor og hente ut nesten glømte skatter fra bokhyllene, og oppdage at prisen er så grei at man faktisk kan ta med seg noen flere bøker når man først er i gang.