Av Dag Larsen

utdanningsleder ved Norsk barnebokinstitutt

Bibliotekleder Anne Kristin Lande i NBI møtte Cathrine Krøger i NRKs Kulturnytt her om dagen. Anledningen var boka Pappa er sjørøvar av Hans Sande og Silje Granhaug. Og Lande måtte le litt av det Krøger sa. Det hadde hun god grunn til. Krøger var der som litteraturviter og kritiker, men det var det ikke lett å skjønne, hun argumenterte ikke slik. Og da er det bedre å le ennå gråte (innslaget er å finne på NRK Kulturnytts sider, 22. september, programmet kl. 1650).

Det er ikke første gang Dagbladets kritiker argumenterer slik når hun ikke liker en barnebok. Og jeg klarer ikke engang å bli provosert over det hun mener. Litt for mange ganger opptrer Cathrine Krøger i den barnelitterære debatten som selvoppsagt kritiker og nyansatt, oppskjørtet barnevakt. Og det virker neppe etter hensikten.

Men den israelske ambassaden er langt verre ute å kjøre. Der i gården presterte de å si at når de ikke kunne stoppe boka (og jeg som har hørt at de skal sverge til demokratiske grunnprinsipper), så ville de ha debatt. I tillegg har ambassaden visstnok tatt saken opp med Utenriksdepartementet. Hva det skal være godt for, kan jeg ikke begripe. Skal Gahr Støre beklage at en barnebok kommer ut? Den begrunnelsen gleder jeg meg til! Men han kommer aldri i verden til å gjøre det. I stedet får ambassaden en vrien jobb: Å bevise hvorfor de mener Sande lyver for barna om at a) konflikten i Palestina i høy grad handler om vann og tilgang til vann, og b) at Israel slett ikke gjør det mulig for palestinerne å ha kontroll og tilgang til eget vann. De ”bevisene” er bare propaganda for voksne som nekter å la seg dupere av fakta.

Jeg har lest boka. Den føyer seg fint inn i Hans Sandes forfatterskap. Allerede i 1972 ga Sande (under pseudonymet Rasmus Lie) ut Lita grøn grasbok, som var helt tydelig i sitt politiske budskap, og han høstet både jubel og storm. Det ble en klassiker, og om noen vil gi viktige bidrag til at Pappa er en sjørøvar får klassikerstatus, er det ikke meg i mot. Ingeborg Mjør har i en positiv kritikk av boka i Dag og Tid (29. juli i år) påpekt at ”Sande legg det pro-palestinske standpunktet sitt heilt ope. Boka er eit solidaritetsprosjekt, målet er ikkje å synleggjera historisk og politisk kompleksitet.” Nettopp.

Og boka er noe mer. Det er en reisebok. Fra trygge Norge blir Tuva med faren sin gjennom Europa og Midt-Østen. Med tankbil. Hun er sikker på at faren sjørøver, selv om han ikke ser ut sånn. Og hun vet først ikke hvor han vil ta henne med. Det starter som en nesten uskyldig biltur for henne og faren. Men han har altså en plan. Han fyller tankbilen med vann og lurer seg inn i Palestina. Der deler han det ut, og Tuva blir venninne med den palestinske jenta Lamia. Pappa er altså en helt annerledes sjørøver – for å dra det litt lenger – han røver noe så tilsynelatende selvsagt som vann og gir det til palestinske voksne og barn. Reiseboka begynner med uskyld og ender med bevissthet om urettferdighet.

For noen år siden ville en italiensk kunstner gjennomføre et vennskapsprosjekt mellom israelere og palestinere. Prosjektet var at de skulle gi hverandre en gave. Og som kunstner ville han så dokumentere og synliggjøre gavene og menneskene. Det gikk ikke så bra. Gavene uteble på begge sider. Men noe vesentlig kom ut at prosjektet. En gammel palestiner ga en israelsk mann en nøkkel med en bestemt adresse i Israel. Nøkkelen var til huset israeleren bodde i. Huset var palestinerens. Han ble kastet ut og tvangsflyttet fra det på slutten av 1940-tallet.

I alt som er skrevet og sagt om denne konflikten og den israelske okkupasjonen, har jeg ennå til gode å høre noe som er mer talende om hva det egentlig dreier seg om. Konflikten er kompleks, ja vel, men grunnlaget er ikke vanskelig å begripe. Og i denne boka har Sande og Granhaug også synliggjort nøkkelen til huset som Lamia og familien hennes ikke får bo i. Det er Tuva som helt til slutt sier det slik: ”Tenk om eg får sjå når ho stikk den rustne nøkkelen i døra og låser opp! Å, for ein dag det skal bli!”

Og her er vi ved et viktig og bevisst fortellergrep som Sande har gjennomført: Det er en jeg-fortelling, og det er Tuva som fører ordet. Hennes blikk er uskyldig. Hun ser det hele uten forkunnskaper og for første gang. Hennes reaksjon på urettferdigheten er grunnleggende. Det er et riktig fortellervalg, der Tuva snakker direkte til barneleseren. Jeg mener at alle andre valg ville føre fortelleren feil av sted. Men skyldes de sterke reaksjonene at det er et barn som snakker i boka? Hvis det er så: hva forteller det om reaksjonene?

Og hvorfor er man bare opptatt av teksten til Hans Sande? Illustratøren Silje Granhaug spiller en like stor rolle i utformingen av bokas innhold. Dette er en bildebok for barn, og en bildebok som er lengre enn de fleste. Ikke bare utfyller og utbygger bildene teksten, de viser tekstens intensjon på en helt spesiell måte: Hovedpersonene og tankbilen er framstilt i bearbeidete fotografier, føyd inn i lekne illustrasjoner som underbygger og forsterker fortellingens preg av fakta, men som også rykker dem ut av det dokumentariske og inn til synsvinkelen: Det er Tuva som ser det, akkurat som fortellingens tekstdel. Granhaug åpner tekstens trygge univers. På samme måte åpner hun utryggheten som Sande lar Tuva målbære. Det er et grep som fungerer svært godt og som kler fortellerstemmen. Og utformingen hun har gitt illustrasjonene er samtidige og holder uskyldstonen til Sande.

Denne boka gir mange muligheter for drøfting, fordi den slett ikke er ensidig. Boka er en solidaritetserklæring, først og fremst fra ett barn til et annet, og slik tror jeg den først og fremst blir opplevd. Den har store rom for undring, glede, lek og – ikke minst – håp. Slik sett er boka ikke et unntak blant barnebøker. Det er heller en typisk bok for barn. Og jeg takker Cathrine Krøger og den israelske ambassaden for vesentlige bidrag til å løfte en god barnebok fram i offentligheten.

___________________________________________________________________

Les også: Barnebok opprører Israels ambassade (Vårt land 23. september 2011)