Av Birgitte Eek, informasjonskonsulent ved Norsk barnebokinstitutt

Det er fredag. Armene mine er forlenget med minst en halv meter etter besøk på den lokale bokhandelens Mammut-salg. Jeg skulle bare ha en gave. Så ble det 6 ekstra bøker til meg selv, som skal presses på plass i bokhyller som allerede er overfylte. Men jeg bare måtte ha dem. Før i tiden stod det ofte i dødsannonser at avdøde var forfremmet til herligheten. Den religiøse betydningen er jo ikke til å komme bort fra, men jeg mener, med overhengende fare for å virke selvhøytidelig, men uten ønske om å være blasfemisk, at betydningen godt kan utvides til å beskrive følelsen jeg får når jeg er omgitt av bøker. Tid og sted forsvinner og lykkefølelsen setter seg i kroppen, hektiske dager på jobben er glemt. Jeg er, bokstavelig talt, forfremmet til herligheten. Og ler gjerne av det mens jeg fyller posene. Tilgangen til kunst er stor.

I disse dager pågår en diskusjon i avisene om Forskningsrådets nye krav om tilgjengeligheten av forskningpublikasjoner. (Se www.forskningsradet.no for deres prinsipper for Open Access). Visstnok er bare 10-20 prosent av vitenskapelig publisering i dag Open Access. Ifølge et oppslag på Kunnskapsdepartementets nettsider 11. mars har norske forskere for fjerde år på rad økt antallet publiserte artikler. Dette gjelder særlig på publiseringsnivå 2 – de mest prestisjetunge internasjonale vitenskapelige tidsskriftene, men også på nivå 1 som omfatter alle andre tidsskrifter som blir godkjent som publiseringskanal av Universitets- og høgskolerådets publiseringsutvalg.

Jeg skal ikke her gå inn på diskusjonen rundt de praktiske spørsmålene som reiser seg ved Open Access. Men jeg støtter prinsippet. Ny forskning må ha mulighet til å bygge videre på allerede publisert forskning. Og dermed kunne unngå å bruke tid på å slå inn allerede åpne dører. Særlig på et smalt felt under oppbygning som det forskning på barne- og ungdomslitteratur er, blir Open Access viktig. Blir ikke denne forskningen og fagkunnskapen bredt tilgjengelig, vil feltet ha problemer med å utvikle seg og etablere seg i den offentligheten den bør være en naturlig del av sammen med alle andre forskningsfelt.

Men tilgjengelighet i offentligheten er viktig på alle områder av barne- og ungdomslitteraturfeltet. Tilgang på bøker og formidlingen av dem er helt avgjørende. Ved juletider innførte flere bokhandlere innkjøpsstopp i økonomisk tøffe tider. Mange nye og omtalte bøker ble derfor ikke kjøpt inn til julesalget. Flere bibliotek og skolebibliotek har også store økonomiske utfordringer som truer offentlig tilgjengelighet av bøkene. Og som min kollega var inne på i forrige innlegg fra NBI: Formidlernes rolle er sentral. Bibliotekarer, bokhandlermedhjelpere, lærere og kritikere må være synlige. Og også disse må raskt og enkelt kunne trekke veksler på forskningen.

Som mine kolleger allerede har påpekt her. Den gruppen som vet minst om nyere barne- og ungdomslitteratur i dag er faktisk foreldrene. Som også har krav på informasjon om og kritikk av kunst i offentligheten. Og nettopp dette fører meg tilbake til fredagen igjen. Bøkene ble lagt i stabler på gulvet bortsett fra den ene jeg skulle gi bort senere på kvelden, og jeg dro videre på middag. Av åtte jenter rundt bordet var de fleste ukjente for meg. Oppegående damer som gjerne ville følge med. Til sammen hadde de 16 barn. Når de hørte hvor jeg jobbet kom jeg raskt i fokus: ”Kan du anbefale noen bøker?” ”Kan ikke du sende ut et lite nyhetsbrev med informasjon om ny barne- og ungdomslitteratur?” ”Jeg går inn på biblioteket og kjenner ingen titler lenger” ”Det står jo nesten ingen ting i avisene”.

I sin omtale av ungdomsbøker i Dagbladet 16. mars klarer kritiker Cathrine Krøger nok en gang å skremme vettet av dem, foreldrene altså. Med en pen samling ”obskøne” ord i overskriften, mener hun det er et problem at ungdomsbøkene har et manglende måtehold når det gjelder tematikk. Ungdom står fritt til å lese hva de vil, og lærere og foreldre har i stor grad mulighet til å forhåndsvelge hva deres barn skal lese. Men at det ikke skal finnes litteratur med tematikk som barn og unge med vonde livserfaringer også kan kjenne seg igjen i, innebærer en grov sensurering av ytringsfriheten, og et ønske om å skyve under teppet alt som er vondt å snakke om - for de voksne. Det er ikke hva man skriver, men måten man skriver om det på som er det avgjørende. God kunst kan være vond. Og ny kunst må få muligheten til å bygge videre på allerede etablert kunst. Enten som opposisjon og kommentar til den eller som videreforedling og videreutvikling av den. Derfor må offentlig kritikk av kunsten sikres.

Derfor vil jeg gjerne komme med en utfordring helt på tampen. Den er verken ny eller original. Den bare er der, som en vintersløv irriterende flue som er litt sliten av å ikke finne veien ut, men den kommer til å surre videre som et nødvendig forstyrrende element frem til noen tar det innover seg og gjør noe med det: Kan vi snart få etablert en oppegående kritikk av barne- og ungdomslitteratur i mediene? Open Access til hele herligheten.