Av Sofie Arneberg, spesialbibliotekar, Norsk barnebokinstitutt

Like før påske sendte Bok i P2 et program om den amerikanske forfatteren J.D. Salingers The Catcher in the Rye fra 1951. Boka er en klassiker, og en farlig bok, ”– lest av mordere, men først og fremst av skoleelever”, som det ble sagt i programmet.

Da boka kom ut var USA midt mellom to kriger, etablerte amerikanske verdier sto for fall, og hovedpersonen Holden Caulfield artikulerer en følelse av meningsløshet i en merkelig tid der stor fremtidstro og berettiget krigsfrykt markerer ytterpunktene. Han er noe så provoserende som en privilegert collegegutt som velger å forspille sine sjanser, han drikker, røyker og går til prostituerte, og når han tilslutt bryter sammen er leseren rukket å bli både sympatisk innstilt og godt innforstått med hvorfor det må gå som det går.

Helt siden boka kom ut har ulike foreldreorganisasjoner forsøkt å beskytte barn mot boka, og like lenge har den hatt den merkelige statusen som både pensumgjenganger og kultbok.

Programmet hadde noen standardposter: Klasseromsbesøk på norsk skole der elevene ble spurt om denne gamle boka fra 1951 fortsatt hadde noe å si til ungdom i 2009? ( ”Ja.”), og kjøkkenintervju hos forfatter Harald Rosenløw Eeg som ble spurt om boka har betydd noe for ham som person og forfatter. (”Ja.”).

Begge innslagene var interessante, men jeg ville sant å si blitt mer forundret om svarene var ”nei”. I det første tilfellet ville jeg tenkt det var dårlig radio, siden programmet tross alt var annonsert å skulle handle om denne farlige bokas aktualitet og klassikerstatus. I det andre tilfellet ville jeg blitt overrasket fordi jeg allerede har hørt Harald Rosenløw Eeg snakke varmt om boka i et godt knippe intervjuer i forbindelse med egne boklanseringer de senere årene.

Sendingen hadde imidlertid også med et interessant intervju med forskeren Cathinka Neverdal fra institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved UiO. Hun forsker blant annet på sensur, og redegjorde for The Catcher in the Ryes vei til dagens klassikerstatus, hvorfor boka ble, og fremdeles blir, regnet som både kontroversiell og farlig, og ikke minst dens sensurhistorie. Hun kunne for eksempel fortelle at det var en stille periode på 70-tallet da boka fikk være litt i fred, mens fremveksten av The Moral Majority og en ny konservativ bølge gjorde at den i 2005 igjen var en av de mest fjernede titlene i amerikanske bibliotek.

Etter at jeg hadde hørt programmet sjekket jeg boka i publikasjonen med det mer enn skumle navnet The List of Lists, og kunne tilføye at hadde Salinger bare spandert noen skildringer av homofilt samkvem også, ville nok synderegisteret hans vært komplett.

The List of Lists er en amerikansk oversikt over bøker som på en eller annen måte er blitt oppfattet som kontroversielle og upassende for barn, og kommer med en flott, men muligens noe hul advarsel: ”Books on this list may or may not be appropriate for your child.”

Første gang jeg hørte om den var under IBBY World Congress 2008, der Junko Yokota, professor ved National-Louis University og leder av Center for Teaching through Children’s Books, foreleste om sensur i barnelitteraturen. Utgangspunktet hennes var den store debatten i USA om barneboka The higher power of lucky av Susan Patron. (Debattsammendrag: Ordet scrotum dukker opp på første side. Jammen gjør det det.)

Det var dessverre ikke bare ansvarlige foreldre som ville ha boka ute av barns åsyn, bibliotekarene var også med. Dessverre, fordi jeg mener at det er en grunnleggende forskjell på å kontrollere egne barns og alle barns lesning, og bibliotekar representerer aldri alle foreldre.

Men man skal kanskje ikke undervurdere bibliotekarene som lesere? Bibliotekaren som startet debatten kom i hvert fall med en ganske fyndig, om ikke helt litteraturvitenskapelig oppsummering av saken i et intervju i The New York Times: “I don’t want to start an issue about censorship,” she said. “But you won’t find men’s genitalia in quality literature.” “At least not for children,” she added.”

Organisasjonene PABBIS (Parents against Bad Books In Schools) og Facts on Fiction har utarbeidet egne skjema som voksne kan bruke når de skal vurdere bøker for barn. De tilhørende manualene, med utdypninger og eksempler, er interessant lesning.

Hva skal man for eksempel synes om nakenhet? “Please do not include examples in which characters are changing clothes or taking their shorts off to swim in the lake. Even though these are examples of partial nudity, they are not designed to be read in a licentious manner and should in no way offend readers”. Dveling ved nakenhet, derimot, eller umotivert nakenhet, skal man være oppmerksom på. Men voksne og barn vil kanskje ikke alltid se det samme?

I Marit Kaldhols bildebok Stripekalven fra i fjor ammes i et av bildene den lille kalven av en kvinneskikkelse. En anmelder ser ”en dominant strippedame”, mens Kaldhol repliserer: ”Det er nok sanseligheten som skremmer de gamle grisene. Barn er familiære med sånt som å amme”.

Barn og voksne leser nok ikke likt. Men én ting er sikkert, og det er at litteraturen voksne ikke syns barn skal lese, på merkelig vis deler egenskaper med piplende vann som alltid finner veien fram.

Og til tross for hva man kanskje skulle tro, finnes det påfallende få omfattende kartlegninger av hva barn egentlig leser. Dermed vet vi heller ikke stort om hvilke skader bøkene måtte påføre barna.